Gud hørte både Salomos bønn om visdom og hans bønn for tempelet. Salomo på sin side gikk tre ganger årlig fram i Herrens hus med brennoffer og takkoffer. Folk kom langveis fra for å høre visdommen hans. Dronningen av Saba kom der og ble helt fra seg av undring. Ryktet om Salomos storhet var sant! (1 Kong 10:6)
Men makt og rikdom kan lett overta styringen over et menneske. Det ydmyke forholdet til Israels Gud forsvant. Litt etter litt. Salomo ville være sin egen herre. Og fristelsene til misbruk av makt og penger sto i kø. Makten ga ham nært vennskap med folk i høye posisjoner utenlands. Og kvinner bød seg fram, kvinner med helt andre verdisett enn henne han skildret i Høysangen. Han ‘elsket’ dem. Og deres religiøsitet begynte å fascinere ham. De innyndet seg hos kongen og fikk ham med på å bygge offerhauger for avguder og bli med i hedenske ritualer.
Om Salomo kan det sies: Det begynte godt, men endte galt.
Mange har lidd samme skjebne – også i kristen-Norge. Den åndelige fornyelsen uteble. Kontakten med troslivets kilder tørket ut. Livets lyst bød seg fram. Det endte med frafall og åndelig død.
«Sett vakt om hjartans port!» skrev Bjerkrheim engang. Det får være rådet i dag – til meg og til deg som leser dette.
Tros Salomos tragedie nevnes han i positive ordelag i NT. «Dronningen fra Syden skal stå frem i dommen sammen med denne slekt og fordømme den. For hun kom fra de fjerneste strøk av jorden for å høre Salomos visdom – og se, her er mer enn Salomo!» (Matt 12:42)
Dronningen av Saba var storlig imponert. Alle hennes forestillinger ble små i forhold til virkeligheten. For Salomo overgikk alt i herlighet og prakt.
Men, sier Jesus, det finnes noe som er større enn Salomo i all sin prakt. Her dreier det seg ikke om liljene på marken. Jesus tenker på seg selv.
Hans oppdrag var større enn Salomos. Han kom for å frelse en fortapt menneskehet. Hans rikdom langt mer varig. Han ga folk del i det evige livet. Hans rike kan aldri rokkes (Heb 12:28). Det skal tre fram i «evighetens gyllenår med rett og fred og glede» (Grundtvig). Hans omsorg for sine er av en helt annen art enn Salomos. Han elsket like til døden og tok selv dommen for syndene våre. Han sporet ikke av, slik Salomo gjorde.
Liljene på marken kan sammenlignes med Salomo. Hans prakt falmer i sammenligning. Jesu storhet som konge setter Salomo i enda større forlegenhet. For Jesus er kongenes konge – i et rike som ikke er av denne verden.
Inn i det riket inviterer han syndere. Hos ham finner vi nåde og håp for evigheten. For her er «mer enn Salomo». Amen.
