Da Israel var treller i Egypt, tok Gud selv et initiativ. Han steg ned for å ta seg av folket sitt (2. Mos 3:7–8). Trelldommen tok slutt. Israel fikk framtid og håp – ved Guds frelsende inngrep.
Da Israel var i fangenskap i Babylon, tok Gud et tilsvarende initiativ. Han kom med trøst. Han avdekket sin hellige arm så folkeslagene måtte undres. Han grep inn med sin store makt. Dører ble åpnet. Folket fikk framtid og håp. Klagesangen ble vendt til jubel. Og Herren selv gikk foran dem (Jes 52:2; 8–10).
Julenatt tok Gud et enda større initiativ for en enda større målgruppe. Det gjaldt oss. Også denne gangen avdekket han sin hellige arm. Drivkraften var nå som tidligere hans kjærlighet. Han så nøden og grep inn til frelse. Men denne gangen kostet det ham mye mer.
Guds evangelium
Romerbrevets juleevangelium handler om dette Guds store initiativ. Det lyder slik:
For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Rom 8:3
Loven er Guds lov. Gud står selv bak den med hele sin autoritet. Loven sier hva Gud krever av oss. Den er kjennetegnet ved ord som ‘hellig’, ‘rettferdig’, ‘god’ og ‘åndelig’ (Rom 7:12 og 14). Ja, den er like hellig som Gud selv og fordrer hellighet og tillitsfull kjærlighet av oss. Den krever full respekt for Gud, en respekt som Bibelen kaller gudsfrykt.
Kjødet er vår syndige natur. Kjødet er ikke bare svakt. Det er preget av fiendskap mot Gud. Når Guds bud blir nærgående, reagerer vår syndige natur med å dra seg unna, omtolke loven eller forsvare og unnskylde seg. Kjødet
er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. Rom 8:7
Når kjødet og loven møtes, avsløres den store fortvilelsen: Selv om loven er Guds, makter den ingenting. Kjødet er og blir preget av uvilje og vantro overfor Gud og selviskhet overfor medmennesker. Det er riktignok en mester til å pynte på seg. Men når loven blir nærgående, avsløres hykleriet. Bibelen taler om «å dø for loven». Det vil si å oppdage at en er uten de kvalitetene som Gud etterlyser. Loven skaper bare en erkjennelse av hjelpeløshet. Igjen og igjen. I frelsens sak kan vi ikke bidra med det minste. Enhver egeninnsats er dømt til å mislykkes.
Men, kjære leser, Gud kan gjøre umulige ting
«Det gjorde Gud.» Ordene er som meislet i fjellet. De sier oss hva evangeliet er. Evangeliet er ingen oppfordring til oss. Ikke engang oppfordring til godhet i julen. Nei, evangeliet er budskapet om noe Gud selv har gjort. Både initiativet og gjennomføringen er hans. Han la en frelsesplan og gjennomførte den selv – fra A til Å.
Han sendte sin sønn. Guds sønn ble menneske, fullt og helt – men uten synd. Dette kaller vi inkarnasjonen. Men Romerbrevet sier mer. Det sier at Gud ble menneske av en bestemt grunn: «for syndens skyld». Ved ham, barnet i krybben, skulle synden vår og syndigheten vår (kjødet) få sin dom. Gud selv lot alle anklager ramme Kristus. Ja, han fordømte Kristus for vår skyld – på korset (Rom 8:33–34).
Så tett er julen og påsken knyttet sammen. Og påskedagen reiste Gud Jesus opp og bekreftet at hans verk var ‘fullført’! «Han er oppstanden, store bud: Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!»
Tal gjerne om lys, varme og omsorg for nødlidende. Det skulle bare mangle. Men dette er ennå ikke kjernen. Kjernen er at Guds sønn ble vår bror «i tidens fylde» –
… for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven så vi skulle få barnekår. Gal 4:4–5
Jeg får gi opp mitt eget strev og tro på Ham. Da kan ingen synd fordømme meg, like lite som noen god gjerning kan frelse meg. I Ham har jeg barnekår hos Gud og arverett til himmelen. Helt ufortjent.
Kristen glede – hva er det?
Det er som å fryde seg sammen med Moses etter utfrielsen fra Egypt. Det er som å vandre jublende hjem til Sion fra fangenskapet i Babylon. Det er, ifølge Romerbrevets juleevangelium, gleden over Guds eget initiativ – for syndere. Det som var umulig, «det gjorde Gud». Og han gjorde det for deg.
Vi feirer 500-årsjubileum for reformasjonen. Et hovedpoeng for Luther var å hente fra dette budskapet – og la folk finne trygghet og glede ved det. Måtte dette skje mange ganger og for mange mennesker i månedene som kommer.
Godt jubileumsår, kjære venner.
