Dag Hammarskjöld, født 29. juli i Sverige, død i flyulykke 18. september 1961, var generalsekretær i FN fra 1955 til 1961.
Hammarskjölds tid som generalsekretær var preget av dyptgående konflikter i verdenspolitikken. Forgjengeren hilste velkommen med ordene: «Dag Hammarskjöld, ni övertar världens omöjligaste jobb.»
Det var en overraskelse for de fleste at Hammarskjöld fikk posten, ettersom han var en lavmælt person som ikke virket å gjøre noen forsøk på å fremme egen karriere.
Han ble av kjente beskrevet som en sky mann som ikke likte publisitet. Det selvoppofrende arbeidet hans for fattige, krenkede og undertrykte mennesker, fortjener stor respekt. Hammarskjöld drev en type stille diplomati som det ble lyttet til. Han ble i 1961 tildelt Nobels fredspris etter sin død.
Da Dag Hammarskjöld la ut på det som skulle bli hans siste reise, hadde han kun med seg én bok, «Om Kristi etterfølgelse» (Original tittel: De Imitatione Christi). Den lå alltid ellers på hans nattbord i leiligheten på Manhattan. Inne i boken lå hans embetsed som FNs generalsekretær.
En serie på tre episoder ligger nå tilgjengelig på NRKs nettsider. Sentralt tema i serien er om flyulykken i Afrika kanskje var et utspekulert mord.
Min første interesse for denne svenske fredsskaperen fikk jeg for mange år siden gjennom en psykiater i Porsgrunn, som siterte visdomsord fra Hammarskjöld. Her er noen smakebiter:
Tilgivelse er svaret på barnets drøm om miraklet som gjør det istykkerrevne helt og det skitne rent.
Sitat fra «Kristelig dagblad» 17. september 2011, hvor verdens fremste diplomat nakent og sårbart setter ord på sin avmaktsfølelse og ensomhet :
Træt og ensom. Træt så sindet værker. Fingrene er stumme, knæene skælver. Det er nu, du ikke må slippe taget. Andres vej snor sig forbi pauser i solen, hvor de mødes med venner. Men dette er din vej, og det er nu, du ikke må svigte.
Bønn skrevet av Hammarskjøld:
Du som er over oss,
Du som er en av oss,
Du som er –
også i oss.
Måtte alle se deg – også i meg.
Måtte jeg få berede veien for deg
og takke for alt som da vederfares meg.
Måtte jeg ikke derved glemme andres nød.
Hold meg fast i din kjærlighet
slik du vil at alt skal bevares i min.
Måtte alt mitt vesen vendes om til din ære,
og måtte jeg aldri fortvile.
For jeg er under din hånd,
og i deg er all kraft og godhet.
Gi meg et rent sinn – at jeg må se deg,
et ydmykt sinn – at jeg må høre deg,
et kjærlig sinn – at jeg må tjene deg,
et trofast sinn – at jeg må bli i deg».
Generalsekretæren innredet et meditasjonsrom i FN-bygningen. Han var med å gjenoppdage verdien av å tilrettelegge for stillhet og ettertanke. I vår hyperdigitaliserte tid med rastløse avbrudd som splitter våre sinn, er dette enda viktigere enn før.
Ærligheten og dybdepløyingen hos Hamarskjöld minner meg om Magnus Malms bøker.
Å begynne å be Guds ord er å gå inn i en helbredende prosess der hjertet langsomt sankes inn fra de ville veier. Bønn er en erklæring om troløshet mot de maktene som krever at vi hele tiden lever for at andre skal se oss. Den gir oss ro til endelig å kunne bli de menneskene vi dypest sett er, til å slippe vårt varemerke og i stedet oppdage vår sanne identitet. Bønnen gjenoppretter et samlende punkt i vårt indre, et alter der vi kan tilbe den levende Gud. Veien fremover er nå tydeligere staket ut, tydeligere enn noensinne. Hvilken livsholdning vil jeg forsøke å reise med videre? Jeg leter etter ord, og finner ingen bedre enn følgende, formet av Dag Hamarskjöld: Hvis jeg får fortsette: Fastere, enklere – tausere, varmere.
(Magnus Malm; Kjennetegn, s 172)
Kilder:
1. Verker» av Hamarskjøld
2. Organ for politiets pensjonistforbund nr 1 2012
3. Wikepedia
4. «Kjennetegn» Magnus Malm
