Det er forskjellige måter å lese Bibelen på. Hvis vi velger de-lange-linjers briller ser vi fort hvor sentral hagen er i Guds historie og hvor sentral ørkenen er i vår historie.
At der Gud fritt får utfolde sin gode vilje, der blomstrer det, der blir det grønt, frodig og vakkert. Han skaper hager. Oaser. Der han får slippe til, blir det fargerikt og livfullt. I oss og gjennom oss.
Og at der vi mennesker tar skjeen i egne hender og lever for oss selv, blir det goldt, tørt og livløst. Det blir øde og dødt. Vi lager ørken.
Guds historie med oss begynner med en vidunderlig ramme rundt våre liv, Edens hage, og den skal en dag sluttføres med en enda skjønnere hage, den evige Paradishagen.
Adams og Evas svik gav dem torner og tistler og en karrig jord tilbake, og utenfor hagen lå dødskreftene og lurte.
Alle patriarkene hadde erfaring med ørkenlivet, men ingen kjempet slik med det ugjestmilde og golde sandlandskapet som Moses og Josva. Samtidig lærte ingen tydeligere enn dem at Herren er mektigere enn ørkenkreftene, at bak støvskyen finnes det et frodig land som flyter av melk og honning. At bak ørkenen ligger hagen og venter.
Når Gud får slippe til i våre liv, blir den karrige og ufruktbare hjertejorda omgjort til den frodigste hage. Når vi lar Ham overta, fører han oss ut av de forblåste sanddynene som våre liv har skapt og inn under de store trærne i sin svale og vannrike oase.
Davids salmer er umistelige, men den vi oftest vender tilbake til er Salme 23. Hva er grunnen til dette? Den er sprengfull av Guds omsorg, av hans gode vilje for oss! Den handler om den vakre «hagen» han lar oss få leve i.
Esekiel tar opp samme tanke i sitt hyrdekapittel og lar Herren si:
På en god beitemark vil jeg la dem beite, på Israels høye fjell skal havnegangen deres være. Der skal de hvile på en god havnegang, og på en fet beitemark skal de beite på Israels fjell. Esek 34:14
Kanskje det aller vakreste bildet av Guds gode vilje for oss er gitt i Høysangen, hvor hagen ikke kan skildres skjønn nok:
En lukket hage er min søster, min brud – et avstengt oppkomme, en forseglet kilde. Du skyter opp som en lysthage. … Høys 4:12ff
Og så beskrives hagen med de vakreste ord.
Og hagebildet følger oss inn i Det nye testamentet. Jesu fødsel ble utbasunert til hyrdene ute på «de grønne enger», og hans oppstandelse fant sted i – nettopp – en hage.
Ørkenen
Men også ørkenen følger oss som en skygge gjennom hele Skriften. I begynnelsen av sin tjeneste ble Jesus – av Ånden – drevet ut i ørkenen for å fristes av djevelen.
Valget av sted var ikke tilfeldig! Den himmelske regissør sørget for å legge Jesu første konfrontasjon med djevelen til det stedet som tydeligst representerte konsekvensen av syndefallet, ørkenen. Forlatthetens og dødens sted.
For å fortelle at nå var snuoperasjonen i gang. Nå hadde et nytt rike gjort sin entré. Nå skulle ørkenen drives tilbake. I og mellom oss. Han hadde kommet for å skape oaser i vår ørkentilværelse, for å bringe bud om en ny tid da hagen til slutt skulle drive bort all ørken for Guds folk – «nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor». (2 Pet 3:13)
I utvidet betydning har vår Gud «grønne fingre»! Ikke rart at Maria Magdalena trodde hun møtte en gartner i hagen oppstandelsesdagen…
På foross.no ønsker vi å løfte frem gode artikler fra vårt rikholdige arkiv. Denne artikkelen ble første gang publisert i 2021.
