Det er soloppgang. Men jeg våkner ikke av sola. Nei. Jeg våkner fordi hanen galer. Derfor.
Omtrent slik skrev jeg i dagboka da jeg var på besøk i Peru. Denne typen oppvåkning var forresten ikke ny for meg. Som liten gutt kunne jeg våkne av hanegal også ‘hjemme’ på gården i Trøndelag. Og på turer til Afrika har jeg flere ganger hørt hanegal og gnidd søvnen av øynene.
En av aktørene i Bibelens påskedrama er en hane. Den fikk bety noe spesielt for Simon Peter.
Det var tidlig på morgenen. Men Peter var våken. Han hadde ikke sovet siden han var i Getsemane. Han sto og varmet seg ved et bål. Og … der og da nektet han på at han kjente Jesus. Ja, han bannet på det.
Da gol hanen.
Luk 22:60-62:
I det samme, før han hadde talt ut, gol hanen. Og Herren snudde seg og så på Peter. Da husket Peter det Herren hadde sagt til ham: «Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert.
Dette hanegalet ble den kraftigste oppvåkningen noen gang i Peters liv. Nettopp ved å gale konfronterte hanen Peter med hans synd. Den karakteristiske lyden av hanen sammen med Jesu blikk satte i gang et helt alarmsystem inni ham. Han husket det Jesus hadde sagt om hanen.
Og nå kom anklagene: Anonym, Peter? Hva blir det av løftet ditt om å bekjenne Jesus i verden? Menneskefrykt, Peter? Hvor er gudsfrykten blitt av i livet ditt? Falske ord, Peter? Talte ikke Jesus om å ‘være av sannheten’? Bannet du, Peter? Hva sa Jesus om slikt i bergprekenen i Galilea? Du ser soloppgangen, Peter? Men hva med mørket i hjertet ditt?
Senere må Peter ha fortalt om dette hanegalet. At han ble tatt på fersk gjerning. Stanset. Avslørt. Vakt opp til alvorlig ettertanke. Jeg, Jesu disippel nr. 1, sviktet. Jeg sviktet Jesus i hans dypeste angst. I de grusomme morgentimene da himmelens frelsesplan skulle virkeliggjøres. Da Jesus skulle dø … da vendte jeg ham ryggen.
Kjære leser. Det hender Guds ord virker som en hane. Det vekker oss opp av sløvheten. Ryster oss. Stiller nærgående spørsmål. Setter i gang et alarmsystem som ikke gir oss fred. Minner oss om stygge ord og tanker. Om menneskefrykt. Om småturer på syndens veier. Ja, kanskje om at vi er kommet fullstendig på avvei. Strålene fra ‘morgensola’ skinner like inn i hjertet og avslører mørket.
Hva kalles dette? Det kalles vekkelse.
I vekkelsen kan to ting skje: Vi kan trekke oss unna, la hanen gale ferdig … og fortsette som før. Eller vi kan gjøre som Peter: Ikke flykte, men ‘overgi oss’. Kapitulere. Ikke forsvare oss, men innrømme svikt og synd. Og søke tilbake til Jesus selv.
Peter ble tatt imot av Jesus. Han opplevde en Jesus som på korset hadde tatt fordømmelsen for synden. Som derfor kunne tilgi. Helt og fullt. En Jesus som ikke hadde avskrevet ham. Som igjen kalte ham til å bekjenne det kristne budskapet i verden. (Se Joh 21:7-23.)
Når hanen galer …
… ikke sett propper i ørene, men la den gale. Og la blikket fra Jesus minne deg om at han vil ta seg av deg, reise deg opp, holde deg våken og lede deg videre gjennom livet.
