Dette er et kjærlighetsbrev til deg som ikke er bortskjemt med å få sånne. Det er en særskilt hilsen til deg som ikke føler deg elsket, i alle fall ikke av Gud.
Det er til deg som ikke har venner i klassen eller som ikke har en menighet du kan hvile i. Det er til deg som ikke omfavnes hver morgen og kveld, det være seg av Gud eller mennesker. Du føler deg kanskje som den eneste som kjemper for ekteskapet ditt, eller du er alene som troende i mils omkrets.
Hvis du føler deg ensom, er dette brevet til deg. Er det muligens nettopp ensom du føler deg overfor Gud også?
Opplevelsen av gudsforlatthet og mellommenneskelig ensomhet kan forsterke hverandre og den ene formen for ensomhet kan gjøre den andre enda verre. Kong David roper i avmakt og fortvilelse til Gud:
Vend deg til meg og vær meg nådig! For jeg er ensom og elendig. Sal 25:16
Vi har en himmelsk Far å rette ropet vårt til. Gjennom Bibelens flere tusen år lange historie kan vi lese flere eksempler på folkeslag og enkeltmennesker som har gått bort fra Herren.
Det er imidlertid bare én som har blitt forlatt av Gud og det er hans egen sønn, den enbårne. Med unntak av Jesus, som ble straffet i vårt sted og for vår synds skyld, har Herren ikke forlatt sine. Herren har ikke forlatt deg. Profeten Jesaja skriver at Sion sa:
Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Jes 49:14
Vi kan rope til Gud og oppleve det som om døren oppover er stengt, slik som Jesus forteller det hvor én kommer til en venn om natten og ber om å få låne brød, men vennen ser ut til å avvise forespørselen fordi han allerede har lagt seg (Luk 11:5-8).
Har Gud gått til sengs og gjesper uinteressert når du banker på? Kjemper du for gudsforholdet ditt alene? Ber du til det som synes å være døve ører? Søker du Guds vennskap, men føler at han har vendt deg ryggen? Sånn kan det av og til føles i denne dødsskyggens dal. Men det er ikke sånn, min venn. Herren svarer Sion i de påfølgende versene i Jesaja:
Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg. Jes 49:14-15
Herren ser på sine hender, og ser navnet ditt skrevet der. Så nær er du Gud. Det finnes en plass for deg ved Jesu føtter, i Guds familie. Hos Sions Herre får du alt du trenger her på jord, men fremfor alt får du fred og evig liv.
Du står i fellesskap med Jesus, vår bror, og med trossøsken i hele verden, om du føler det eller ei. Du er inkludert i hver eneste kristens Fadervår. Hvis det ikke hadde vært tilfelle, ville bønnen vært formulert «til MEG komme ditt rike (…) gi MEG i dag MITT daglige brød.»
Om din tilbedelse ser stusselig ut, er det fordi du ikke kan fornemme trossøsknene våre som er spredt ut over hele kloden, men også fordi englenes myriader og alle erkeenglene som tilber sammen med oss, er skjult for øynene våre.
En vakker dag skal du få se alle disse utgjøre en skare større enn at den kan telles. Fra den dagen og gjennom hele evigheten skal de som tilhører Jesus aldri noensinne mer føle seg ensom.
Hvor skal du gå med ensomheten som du opplever i dag? Hør Guds Ord! La Gud betjene deg i nattverdens store mysterium. Det finnes en plass for deg i Guds forsamling her på jord og i himlenes rike.
Om vi fra tid til annen kan sukke mot himmelen og spørre «hvor lenge», hvor mye mer lengter ikke vår Skaper, Frelser og Hjelper etter å få oss velberget hjem! Du er ikke glemt. Navnet ditt er skrevet i Herrens hender og vi har en forbeder, en bror som alltid går i forbønn for oss (Heb 7:25).
Ikke mist troen på at korset ditt kan bli lettere å bære. Det kan skje. Gud hører bønn og Han svarer. Men det kan også være at du må bære på ensomhetens smerte her på jord en stund til. Det vet jeg ikke.
Jeg kan ikke love deg en jordisk quick-fix. Jeg kan imidlertid love deg at Gud ikke har glemt deg og ikke gått bort fra deg. Du er dyrt kjøpt, du høyt elskede sjel. Gud er trofast, han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre (1. Kor 1:9).
Eg aldri gløymer Sion, så seier Herren Gud,
Mi høgre hand då visst eg måtte gøyma!
Nei, aldri skal eg gløyma at Sion er mi brud,
som hjartebarnet vil eg henne gøyma!
Eg elles måtte gløyma dei djupe sår eg fekk,
Då eg i angst og kvide for deg i døden gjekk.
Nei, Sion er mi aller største glede!
Ja, fjella kan nok falla, men ikkje nåden min,
Den fredspakt eg med blod har underskive!
Så dyrt eg har deg vunne, sjå du er venen min,
Og avskil har eg aldri, aldri give!
Så høyr eit ord, mitt dyre: Eg harmast ei på deg,
Eg alltid har deg elska, du miskunn finn hos meg,
For aldri held eg opp å vera nådig!
Men Sion seier: Herre, du har forlate meg,
Og bort frå meg i vreide du deg vender.
Å, slettes ikkje, Sion, kor kan eg gløyma deg
Når namnet ditt eg skreiv i mine hender!
Om enn ei kvinne gløymer det barnet som ho bar,
Eg kan deg ikkje gløyma; du i mitt hjarta var
då eg på korset leid for deg og blødde!
Eg let deg aldri fara, du er mi kjære brud,
så fast til hjarta mitt eg har deg bunde!
Du får den beste klednad, det fagre brullaups-skrud
Som eg med atterløysing har deg vunne.
Og den som då deg klagar, tek på min augnestein,
I skrudet er du fager, no lytelaus og rein,
No ingen skuld og skam på deg kan føra!
Og no spør Herren; Sion, når var det vel eg skreiv
Deg avskilsbrev og ut or nåden dreiv deg?
Ditt syndebrev på korset eg sund for evig reiv,
Og anna skuldbrev aldri, aldri skreiv eg!
Ver glad, di synd er sona, mi rettferd er ditt skrud,
forutan flekk og lyte du standa skal for Gud,
Hos han kan ingen kravsmann lenger klaga!
Jerusalem skal trøystast, mitt eige folk på jord,
No skulda kvitta er, og striden vender!
Ja, tala mildt til Sion, og sei dei gode ord
At herlegdom ho får av Jesu hender:
I livsens land det lyse, ho skal sin Frelsar sjå,
Med ærekrans og krona som brud med Lammet stå,
Då striden enda er og siger vunnen.
(Fredrik Engelke, 1872. Sangboken 424)
