Mye av det vi har med oss i vår tanke og tro, er arv fra den katolske perioden i landet vårt: Slik er det også med fasten, de siste 40 hverdagene før 1. påskedag:
Siste søndag før fasten heter offisielt fastelavnssøndag, men ble også kalt flesk-søndag. Da var det ofte mye mat, og feit mat. Det gjaldt å fylle lagrene! For noen ble det litt for mye: mandag ble en «dagen derpå», og fikk navnet blå-mandag. På tirsdag var man på beina igjen, og åt restene av den feite maten fra søndag, derav feit-tirsdag. Nå var man godt forberedt på fasten, som startet på onsdag. Da gikk man til kirken, og fikk av prestens finger tegnet et merke, med aske, på sin panne. Det skulle synliggjøre hjertets omvendelse og bot, ut fra uttrykket «å kle seg i sekk og aske»:
Det var askeonsdag, og den årlige fasten var dermed i gang.
Ikke totalavhold fra mat, men enklere mat, kanskje litt mindre mat – og dermed mindre tidkrevende husstell. Og lite av fornøyelser og festlig lag. Ingen bryllup.
Et forsøk på å få rett fokus.
Som alltid er det uhyre viktig å skjelne mellom menneskebud og Herrens bud!
Men det kan også være viktig å være edru, så en ikke kaster ut barnet med vaskevannet!
For tanken var jo nettopp dette, at en som læresvein og lærling, i sin tro og tanke, og med hud og hår og med hele seg, skulle prøve å leve seg inn i Mesterens tunge vandring, og gå med ham til Golgata.
Leter du i sangskatten, er det mange sterke oppfordringer til nettopp dette. Og leter du blant oppbyggelsesbøkene, finner du mange slike fastebøker som ofte inneholder ca 40 kapitler som var ment som daglige tilskyndelser til denne etterfølgelsen: «Guds lam», «Smertenes mann», «Med ham til Golgata», «Under korset», «Vandring gjennom fasten».
Jo, det er mange som har villet hjelpe oss til å holde fokus!
«Markerer du fasten?» «Tjaa», mannen dro litt på det, «vi prøver i alle fall å markere feittirsdagen!».
Kanskje vi i år skulle markere en Jesus-sentrert faste?
Kanskje det nettopp i vår tid, og i år, er tid for å kle seg i sekk og aske.
Tid for å lese ordet om å være avholdende i alt.
Tid for å ta sitt kors opp og gå ut til Ham – utenfor leiren.
Tid for å gå med ham – til Golgata.
Å, la aldri noensinne
korsets tre meg gå av minne
som deg, frelsens fyrste bar.
Men la kors og død og smerte,
tale, rope i mitt hjerte,
hva min frelse kostet har. (Sangboken nr 671)
Her jeg sitter og skriver er det askeonsdag kveld.
God faste!
