Da Jesus hadde sagt dette, gikk han ut sammen med sine disipler. De gikk over Kedron-bekken og inn i en hage som lå der. Joh 18,1
Når begynte Jesu lidelseshistorie? Vi kan svare: Da han i evigheten erklærte seg villig til å lide for menneskets synd. Paul Gerhardt har tenkt seg en samtale mellom Faderen og Sønnen om menneskets synd og dens soning.
Faderen:
Gå hen, min kjære Sønn, og lid
for dem som inntil evig tid
i vreden skulle være;
den dom er grufull ut å stå,
men verdens frelse står derpå,
min Sønn, vil du den bære?
Sønnen:
Ja, kjære Far, av hjertens grunn,
la skje som du vil skikke,
la komme kun den bitre stund,
jeg dødens kalk vil drikke.
Hvem fatter vel slik kjærlighet,
så høy, så dyp, så lang, så bred,
så ganske uten like?
Hver dag i Jesu liv på jorden var helt sikkert en lidelse. Hva det vil si å bytte himmelens renhet med jordens syndige kår, kan ikke noe menneske forestille seg. Vi vet ikke engang hva synden er, for vi ser synden med synderens øye, med synderens synkvervede blikk.
Vi kan få en liten anelse om dette når vi fra en rik stund i de helliges samfunn kommer inn i en flokk med mennesker som drikker og banner, og som fører gudsbespottelig eller lidderlig tale. Overgangen blir så brå. Sjelen krymper seg! Hvor måtte ikke hans sjel krympe seg da han forlot himmelens rene luft for å leve et helt menneskeliv i denne rå syndeverden!
Hele Jesu liv er hans lidelseshistorie.
Likevel kan vi med rette sette Kedron som grenseskillet inn til Jesu lidelse. Her begynner i særskilt forstand hans lidelsesgang.
Ennå ligger vel noe av glansen fra nattverdens herlighet over Jesus og apostelflokken der de kommer gående. De salige timene som de hadde opplevd der omkring påskelammet, var for apostlene en forsmak på saligheten, men for Jesus en forsmak på lidelsen.
Ennå hørtes de siste tonene av lovsangen som steg opp i den stille natten. Fra disiplenes munn lød vel lovsangen inderlig og sterk etter at deres hjerter var varmet opp ved denne første nattverden. Men for Jesus måtte det være underlig å synge med i lovsangen, for blant de ordene han sang, var også disse: «Bind høytidsofferet med rep- inn til blodet kommer på alterets horn» (Gammel oversettelse.) ... «Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den!» (Sal 118,27 og 24).
Jesus visste at han selv var «høytidsofferet»! I øversteprestens gård holdt man på å finne fram «repene». Hans blod rant ennå i hans årer; men snart skulle det renne på «alterets horn», og alteret sto ferdig og ventet på Golga ta. Det var altså ikke lett for Jesus å synge lovsangen. Men han sang den! Dette er dagen som Herren har gjort, la oss juble og glede oss på den! Han visste at det nok var Herrens dag til glede og jubel, men det var også «ondskapens time og mørkets makt». Hvor tunge de skrittene var som Jesus gikk over Kedron!
Kedron er en liten, uanselig bekk. Bare om vinteren er det vann der. Nær bekken er det en klippegrav hvor det ble sagt at profeten Jesaja lå begravd. Dalen er smal her, men den vider seg ut mot nord. I dalbunnen er det et og annet oljetre. Nå når Jesus går her, er det fullmåne (alltid ved påske). Det er kaldt. Jesus styrer skrittene mot Getsemane. Men om Kedron er liten, var likevel Jesu skritt over Kedron tunge. Om Kedron var ubetydelig, betegner denne Jesu gang over bekken hele verdens frelse.
La oss nå følge ham. La oss gå over vårt Kedron. La det ikke gå en dag uten at vi får et glimt av ham i hans lidelse. Om nødvendig så sett noe til side. Ofre ti minutter av din nattesøvn, og vis at du er i stand til å våke så mye med ham. Om vi i sannhet får se ham- i hans lidelse og i hans skjønnhet- har vi nok for hver eneste dag- og for hele livet.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
