Men dette er deres time, nå er det mørket som rår. Luk 22,53
Det er underlig hvordan Skriften med et enkelt lite pennestrøk kan male et levende bilde for våre øyne.
«Det var natt.» Disse ordene blir uttalt etter at Judas har forlatt nattverdsalen. En hører skrittene hans nedover veien, de blir svakere og forsvinner i nattestillheten.
Men ordene står som en overskrift over hele denne siste forferdelige natten i Jesu liv på jorden. «Det var natt!» Det var natten framfor alle netter, det var mørket framfor alt mørke.
Det var lidelsens natt i Jesu hjerte. Det var feighetens natt i disiplenes hjerte, det var hatets natt i jødefolkets hjerte, det var evig natt i Judas' hjerte.
I Getsemane sier Jesus til vakten som kommer for å gripe ham: «Dette er deres time, nå er det mørket som rår!»
Det er noe grufullt ved mørket. Natten er tiden for dem som vil gjøre det onde. Fuglene tier, blomstene lukker seg, dyrene kryper i skjul. Barn blir redde og løper hjem.
Men onde mennesker løfter hodet. Nå er det deres time. Nå er det mørket som rår. Natten er onde sjelers beste dekke, mørket er deres skjul. Da dukker det søte syndebegjæret fram med dobbelt styrke og gis fritt løp i den svarte natten. Synden trives i natten som sopp i fuktig jord.
Men framfor alle syndens netter er dette natten — den forferdelige. Nå er det mørkets fyrste mønstrer alle onde makter i sin hær. Nå stormer de fram til den siste kampen mot ham som sa om seg selv: «Jeg er verdens lys, den som følger meg, skal ikke vandre i mørket!»
Mørket er en makt, sier Jesus! Det er ikke bare en tid av døgnet, det er en makt. Denne natten har han selv fått være vitne til dets voldsomme krefter. Han har sett noe av mørkets makt i disiplenes likegyldige søvn, for det er nettopp dets makt som gjør oss søvnige nettopp når vi skulle våke!
Han har fått se mørkets makt i Judas' sjel, i glimtet i de tomme øynene hans da han frekt kysset ham. Å, hvilken makt mørket har, som kan gjøre en disippel til en forræder.
Men framfor alt har han selv i Getsemane-kampen fått kjenne mørkets hele makt storme inn på sin egen sjel for å få ham ut av lydighetens vei. Og hva denne kampen hadde kostet ham, det viste ham — og alle tiders mennesker — hvilken veldig makt mørket er. Nå er han fanget i fiendehender, ferdig til å føres bort. Hva skulle ikke denne natten ytterligere åpenbare av mørkets gjerninger og dype hat?
Jo, i sannhet, her kunne det sies om noen gang i historien: Det var natt! Deres time og mørket som rår.
Men nå er natten blitt dag! I denne grufulle natten kan alle syndens og anfektelsens tunge netter druknes. Ettersom han gjennomlevde denne mørkets natt framfor alle netter, kan alle som vil, leve sitt liv i dagen.
Hver eneste mørkets gjerning som nå kommer i lyset i et ærlig oppgjør med Gud, blir utslettet, tilgitt og glemt. Han hører ethvert nattens barn som roper til ham om lys, og han tenner nådens sol for slike.
Selv når hans barn kommer inn i trengselens natt, eller i anfektelsens mørke, tenner han sitt lys, når bare hans time er kommet. Ingen lidelsens natt er så dyp at ikke Jesu natt var dypere. Derfor forstår han dem som kjemper i natten og skynder seg for å hjelpe dem. Ikke noe mørke er så tett for ham at ikke hans øye trenger gjennom det, og straks han befaler det, må mørket svinne.
For han seiret denne natten over mørkets makt. Derfor må natten vike på sin beseirers ord!
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
