Annas sendte ham så bundet til øverstepresten Kaifas. Joh 18,24
Mens Jesus sto for Annas, hadde han vært løst fra sine bånd. Nå blir han atter bundet og ført til Kaifas. Rimeligvis bodde Annas i en fløy av øversteprestens palass, så veien til Kaifas var ikke lang.
Jesu fiender har visst å kjøpe den beleilige tid. Jesu pågripelse kom på dem litt tidligere enn beregnet, og alt lå derfor ikke helt til rette. Men de kostbare nattetimene ble brukt med iver. Det var to ting som måtte gjøres, og begge deler ble gjort mens Jesus var hos Annas: Først måtte det sendes bud rundt til de eldste og skriftlærde, at de måtte samles. Allerede da Jesus kom til Kaifas, var en del av dem til stede, og innen morgenen rant var hele rådet — synedriet — samlet. Det kostet dem ikke mye å komme løs av søvnen den natten.
Dernest skulle det også skaffes vitner. Det var vanskeligere, men også der visste ondskapen utvei.
Det er Matteus som særlig skildrer forhøret for Kaifas (26,57 flg.).
Det er ennå natt, så salen er opplyst av tente fakler. Jesus står bundet og ensom på golvet, mens Jerusalems fremste menn sitter samlet rundt ham. Så føres vitnene fram. Å finne fellende vitneprov mot Jesus var ikke lett, dels fordi Jesus var så vis i sine svar, som f. eks. hos Annas, og dels fordi han tidde og ved sin taushet målbandt anklagerne sine. Men aller mest fordi det ikke kom fram et eneste sant vitnesbyrd som kunne felle ham. Han sto uangripelig og uskyldig for sine dommere.
Det var ikke rart om det føltes pinlig i rettssalen da vitnene kom fram, og det ene vitnesbyrdet gikk imot det andre. Tiden hadde vært for knapp, de falske vitnene hadde ikke fått nok instrukser. Ikke engang under det svakeste skinn av rett fant man noe som man kunne dømme Jesus for.
Hvor ren og hellig vår Frelser står midt mellom alle disse falske vitnene! Ikke noe kunne vel klarere vise hans uskyld enn alle disse løgnene som forgjeves ble rettet mot ham.
Da kommer det fram to menn. De redder situasjonen. Det måtte være to for at vitnesbyrdet skulle gjelde: «Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.» Vitnesbyrdet har sannhetens skjær og er likevel falskt. Jesus hadde sagt: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager!» Aldri hadde han sagt at han selv ville bryte det ned. Dessuten talte Jesus om Sitt legemes tempel. Øverstepresten ante ikke at han nå selv holdt på å oppfylle dette ordet. Han reiser seg. Alle øyne vendes vel mot ham: «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for? »
Men Jesus tier! Da blir øverstepresten grepet av harme. Stemningen i retten har nådd Sitt høydepunkt. Jesus skal tas i ed. Kaifas' ord er høytidelige og nøye valgt: «Ved den levende Gud byr jeg deg å si oss: Er du Messias, Guds Sønn!» Da høres Jesu svar: «Du har sagt det!»
Hvor måtte ikke disse ordene lyde tungt i retten! Jesus talte sikkert stille, men ordene lød som tunge slag! I en hellig ed ved den levende Gud i øversteprestens og alle presters nærvær bekrefter Jesus at han er Messias, Guds Sønn.
Men Jesus er ikke ferdig. Han står der fattig, bundet og ensom, og en venter bare på dødsdommen, så er hans dager talte. Men Jesus peker oppover: «Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen Sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer!»
Å, du forunderlige Jesus. Avmektig og bundet taler du om Kraftens høyre hånd og himmelens skyer.
Da river øverstepresten i stykker sin hellige embetsdrakt. Det fantes en liten rift oppe ved halsen til dette bruk. Det var det sterkeste beviset på gremmelse, forakt og sorg! «Han har spottet Gud! Hva skal vi nå med vitner!»
Da svarer de alle: «Han er skyldig til å dø!» De griper ham, spytter ham i ansiktet, slår ham med knyttnever eller stokker. Målet er nådd. Gudsbespottelsen er hørt. Det trengs ikke vitneprov. Han er skyldig til å dø.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
