Så snart det ble morgen, møttes alle overprestene og folkets eldste og fattet vedtak om å få Jesus henrettet. Matt 27,1
Ennå var ikke Jesus ferdig for jødenes domstol. Etter jødisk lov var det forbudt å behandle en sak om dødsstraff om natten, likeså å bestikke vitner til å komme med falske vitnesbyrd. For dette siste var det dødsstraff. Men jødene lot sine egne lover sove denne natten.
Imidlertid klarte man å samle hele synedriet (Det høye råd). Dette må ha vært meget tidlig på morgenen, for allerede klokken ni var Jesus korsfestet, og innen den tid skal først rådet ha sitt møte, så det lange forhøret for Pilatus med piskingen, så forhøret for Herodes og til sist den møysommelige veien opp til Golgata.
Allerede i den korte morgenskumringen er de samlet, så vidt en kan si det er dag, så en kan felle dødsdommen. Den ondes ærend har hast. Møtet ser ut til å være ganske kortvarig, og er i grunnen en gjentagelse av nattens rettsmøte (Luk 22,66-71). Også her har Kaifas ledelsen, men rådets medlemmer tar i sin onde iver ledelsen i sin egen hånd. De forhører Jesus i munnen på hverandre (vers 70): «Da spurte de alle: Du er altså Guds Sønn?»
Hele dommen var avhengig av Jesu svar på dette spørsmålet. Kunne de få Jesus til å svare «ja», ville saken være klar.
Og Jesus gir dem det svaret de ønsker: «Dere sier selv at jeg er det!»
Dermed er Jesus dømt.
Hvor underlige disse rettsmøtene egentlig er denne natten til langfredag, når vi tenker over hva som skjedde.
Se møtet mellom jødenes mektige øversteprest og ham som Skriften kaller øverstepresten etter Melkisedeks vis. Kaifas satt i sin prektige embetsdrakt og utøvet sin makt mot uskyldig blod. Jesus sto i sin fattigslige drakt, med hendene bundet, med ansiktet forslått og spyttet på. Tålmodig tålte han motsigelsen av syndere, stille ventet han på dommen som han visste skulle felles, og han skulle føres bort for å drepes. Men nettopp «en slik øversteprest var det vi måtte ha: hellig, god og ren, skilt ut fra syndere og opphøyd over himlene. Han trenger ikke, slik som andre øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne og dernest for hele folkets synder. Offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv» (Hebr 7,26-27).
Når vi tenker på all den lidelse som Jesus måtte gjennomgå denne forferdelige natten, forstår vi enda bedre også disse ordene:
«Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse» (Hebr 12,3).
En dag skal det skje at også jeg skal stilles for en domstol. Den dag trenges ingen falske vitner for å finne skyld for å få meg domfelt. Og dommen er med rette: evig død. Men da er det min store øversteprest skal komme imellom og ta min sak på seg, og så skal jeg frikjennes fordi han den natten lot seg dømme skyldig. Da skal himmelens rettssal gjenlyde av min jubel, for da først forstår jeg til fulle hva som skjedde natten til langfredag, da han tok min dom på seg!
Da forstår jeg at bak den dommen som felles denne morgen av «Det høye råd», sto det høyeste råd og den høyeste visdom. Ingen dom kunne den gangen bli felt over Jesus om jødenes råd var aldri så mektig, hvis ikke det høyeste råd hadde fattet sin plan og gitt jordens onde råd frihet til å dømme Guds egen Sønn. For ved denne dommen ble alle jordens onde makter dømt. Da denne dommen var fullført, var Satan selv dødsdømt og med ham alle hans tjenere over hele jorden. Men så var også hver angrende synder frikjent, for Jesus tok deres dom på seg.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
