Peter tok til orde og sa: Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det. Jesus svarte: Sannelig, jeg sier deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Matt 26,33-34
I Getsemane flyktet Peter sammen med de andre ti. Men da de så at ingen fulgte etter dem, stanset de flukten, og Peter og Johannes våget seg av sted for å se hvordan det gikk med Jesus.
Johannes var kjent med øverstepresten, og ved hans hjelp kom de begge inn.
I dag vil vi også gå med inn i gården og se hva som skjer. Det er ganske folksomt der inne. Mest tjenere og andre av øversteprestens folk, de som hadde vært med på å ta Jesus til fange. Natten er kald, og de har tent bål på gårdsplassen. Også Peter går bort til varmen og setter seg mellom de andre. Antakelig snakker de om ham som nettopp er grepet. De lurer på hvordan det vil gå ham. Også her ute på gårdsplassen er stemningen imot Jesus.
Da kommer jenta som har stått portvakt, bort til ilden. Hun stirrer på Peter en stund. Ansiktet hans er opplyst fra bålet. Så sier hun høyt til de andre: «Også du var med denne Jesus fra Galilea.»
Men Peter later som om han ikke forstår hva hun mener og prøver på den måten å komme seg bort fra spørsmålet: «Jeg skjønner ikke hva du snakker om!» Det var Peters første løgn i øversteprestens gård.
Nå føler Peter seg utrygg. Han reiser seg fra bålet og går ut i portgangen. Det er selvfølgelig ikke tjenestejenta han er redd for. Han forstår at situasjonen er kritisk også for disiplene. At man delvis også har tenkt å gripe disse, forstår vi av opptrinnet i Getsemane og av beretningen om den unge mannen (Markus) som ble grepet og flyktet naken bort.
Men her ute i portgangen blir Peter stilt på en ny prøve. Her har nå en annen jente avløst den første som var portvakt. Hun ser Peter og sier: «Han der var med Jesus fra Nasaret.» Men nå tar Peter kraftigere i. Han forstår at det første unnvikende svaret var for svakt til å rydde mistanken av veien: «Jeg kjenner ikke denne mannen.»
Å, Peter, at du kunne kalle din mester for «denne mannen» og nekte at du kjente ham! Ja, Peter sier disse ordene med en ed!
Hvilken ed han brukte, vet vi heldigvis ikke, en ed i en apostels munn!
Men dette synes å ha hjulpet. En hel time får Peter nå være i fred! Hvordan brukte Peter denne timen? Det vet vi ikke. At han ikke besinnet seg, kom Jesu ord i hu, angret og bekjente, selv om det skulle koste ham livet! Han hadde jo lovt å gå i døden for sin mester.
Men Peter synes tvert imot å føle seg tryggere. Etter som tiden går, blander han seg i samtalen. Kanskje han prøver å spørre litt ut om nytt inne fra rettssalen, av tjenere som kommer ut derfra. I hvert fall vet vi at når han sier noe, blir igjen oppmerksomheten rettet mot ham. Man legger merke til hans lespende galileiske aksent, og en slektning av Malkus kjenner Peter igjen fra Getsemane. Han sier: «Visst er du en av dem. Du er jo galileer.» Han mener at det ikke nytter å nekte, målet ditt røper deg.
Da tar Peter kraftig i. Han både banner og sverger: «Jeg kjenner ikke den mannen dere snakker om.» Da gol hanen.
Det begynte å demre av dag. Dyrene tok til å våkne. En hane gol, denne morgen som enhver morgen. Og likevel ikke som enhver morgen, for ved dette hanegal gikk det et stikk gjennom Peters hjerte.
Da vender alle seg og ser. Han som de venter på, kommer. Bundet, forslått, spyttet på. Øynene hans søker en i mengden. Søker og finner. Og de to par øyne smelter et øyeblikk sammen. Frelserens øyne fulle av lidelse og sorg, av kjærlighet og tilgivelse. Den falne Peters øyne smelter under dette blikket og tårene kommer fram i den stolte mannens øyne. Jesu blikk driver ham ut i ensomheten i bitter anger og gråt.
Hvorfor var ikke Peter ved korset? Det ville ha lignet ham framfor noen å følge sin mester dit opp. Kanskje fordi han ikke hadde sluttet å gråte. Det gjorde han ikke for alvor før den dagen det kom bud fra den oppståtte, med en særskilt hilsen til Peter. I den hilsenen fikk Peter lov å senke sin synd ned, glemme sin fornektelse og drikke full tilgivelse for sitt dype fall.
Å, måtte hver en fallen Jesu disippel møte ham i det samme blikket, gråte de samme bitre tårene, og så få høre den samme hilsenen om tilgivelse, for deretter å reise seg og begynne på nytt.
Gud skje lov at det går an for en fallen Peter å begynne på nytt.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
