Da husket Peter hva Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert. Matt 26,75
Akkurat som det høye råds dom hadde sin evighetsside i det høyeste råds tillatende vilje, så har også Peters fall sin evighetsside:
«Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre» (Luk 22,31-32).
Satan hadde begjært å få sikte dem, og Gud hadde gitt dem alle i hans vold. Nå skulle agnene skilles fra hveten. De trengte en opprensning i livet.
Mange ting måtte forundre Peter og ydmyke ham i disse ordene av Jesus: Hvorfor henvender Jesus seg nettopp til ham? Trengte ikke alle å høre dette? Alle elleve skulle siktes, men Jesus sier at han ba for Peter. De andre ti blir ikke nevnt. Var da Peters tro så mye svakere? Og når Jesus her taler til ham, bruker han ikke hedersnavnet, tillitsnavnet Peter. Han bruker det gamle navnet Simon og sier det to ganger, høytidelig og urovekkende. Er han da ikke ferdig med det gamle navnet og den gamle Simon? Til sist sier Jesus: «Når du igjen vender om!» Var Jesus urimelig? Var ikke Peter omvendt?
Å, om Peter her hadde bøyd seg i erkjennelse av sin svakhet og bedt om hjelp når han nå skulle siktes! Det var selvbevisstheten som til slutt felte ham.
Peters fall kom ikke plutselig. Det var vel forberedt av ham som hadde ham i sitt såld.
Det begynte med storhetstanker. Da de skulle sette seg til bords, ble de uenige om plassene, hvem som var den største. Det synes som om Peter «vant» i den konkurransen. Han ble antakelig sittende øverst, ettersom Jesus først kom til ham da han vasket føttene deres.
Det fortsatte med kjødelig sikkerhet. Ingen hadde en høyere bekjennelse enn Peter.
«Om jeg så skal dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det.» At de andre kunne svikte, regnet han ikke som umulig, men aldri han, om det så skulle koste ham livet. Han mente det godt, Peter, men han kjente dårlig seg selv, den gamle Simon.
Derfor var han også så lite på vakt. Han sovnet mens Jesus kjempet sin hardeste kamp. Og så hardt og trygt sov han at da Jesus kom tilbake andre gangen, våknet han ikke engang av at Jesus kom. I det indre sjelsopprøret Jesus var i, gikk han visst ikke stille og umerkelig.
Det var ikke underlig at Peter vil ta igjen det han har forsømt ved søvnen, ved å gripe til sverdet da Jesus ble tatt til fange. Men Jesus ville ikke bli forsvart ved makt og kjødelige midler. Enda en gang måtte han se at Jesus talte rett da han sa: «Du har ingen sans for det som Gud vil» (Matt 16,23).
Så flykter Peter, han som de andre ti. Nå tar han anstøt og vil redde sitt eget skinn, han som har lovt å gå i døden med ham.
Men ennå er han ikke ferdig i såldet: Peter angrer seg og følger etter Jesus. Men det står: langt bak (Matt 26,58). Om Peter hadde skyndt seg helt fram til Jesus, blitt grepet og stått bundet ved Jesu side for rådet, hadde han nok aldri kunnet fornekte sin mester. Men fordi han var kommet på avstand, ble fornektelsen så mye lettere.
Peter burde ha stanset. Han skulle ikke ha gått inn i øversteprestens gård, så svak som han var. Det var fremmed mark for ham. Og bålet han varmet seg ved, var fremmed ild. Peter hadde våget seg for langt. Før han selv visste av det, hadde han falt.
Stakkars Peter! Det begynte med en tanke, det endte med en fornektelse. Det begynte med storhetsfølelser, det endte med en løgn under eder og forbannelser.
«Men jeg bad for deg,» sa Jesus, «at din tro ikke måtte svikte!» Det står om Jesus da han sto for Kaifas: Han tidde! En har tenkt: Han tidde fordi han nettopp da bad for sin fristede venn som han visste var ute i gården. Ethvert fall kan bli et frafall. Det avhenger ikke av fallets størrelse, men av det som følger etter fallet. Det som reddet Peter, var hans bitre gråt. Den gråten var svaret på Jesu bønn. Peters tro hadde ikke sviktet. Satan var ferdig med å ryste såldet. For denne gangen. Og Peter sto igjen med en ydmyket og renset tro. Agnene var skilt ut fra hveten. Selv Satans såld hadde måttet tjene den høyestes vilje.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
