Dermed brøt hele forsamlingen opp og førte ham til Pilatus. Der begynte de å føre klagemål mot ham. De sa: «Vi har funnet at denne mannen fører vårt folk på avveier: Han sier at vi ikke skal betale skatt til keiseren, og gir seg ut for å være Messias, altså konge.» Luk 23,1-2
Det var meget tidlig på morgenen — kanskje ved sekstiden — at Jesus ble ført til Pilatus. Jesus blir bundet, og hele det høye råd følger med. Også en stor mengde mennesker begynner å samle seg nå når det gryr av dag. Byen er nå før påsketid full av mange besøkende til høytiden.
Foran Pilatus' borg stanser prestene og med dem mengden. De vil ikke gå inn i den hedenske borgen for ikke å bli urene når de skal ete påskelammet. Dette folket som ikke betenker seg på å dømme en uskyldig ved å skaffe seg falske vitner og føre bevisst løgnaktige anklager og som roper: «La hans blod komme over oss og våre barn!» — dette folket glemte ikke å passe nøye på religiøse småting og ytre gudsdyrkelse. Slik har religiøse mennesker oppført seg bestandig. Man passer på å holde alle ytre former, men Kristus blir forkastet.
Dette lange forhøret for Pilatus faller egentlig i flere avdelinger. Vi får her se: Jesu uskyld og lidelse, Pilatus' feighet og hans mange forsøk på å komme bort fra denne saken og jødefolkets vedvarende og pågående hat.
La oss også her følge Jesus skritt for skritt.
Det første møtet mellom Pilatus og jødenes ledere blir som en sur trette mellom to uvillige parter. Når jødene ikke vil komme inn til Pilatus, må Pilatus gå ut til dem: «Hva er anklagen som dere fremfører mot denne mannen?»
Men jødene svarer ikke på spørsmålet: «Var ikke denne mannen en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» De likte ikke Pilatus' spørsmål om hva de anklaget ham for. Det var for vanskelig å svare på.
Da Pilatus hørte jødenes utidighet og så den underlige «ugjerningsmannen» de førte til ham, fikk han en umiddelbar følelse av at denne saken var det best å komme seg ut av. Han skjøv det hele fra seg og tilbake på dem: «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!»
Men jødene svarte: «Vi har ikke rett til å henrette noen.» Igjen var de opptatt av ytre bestemmelser. Ellers tok de det ikke alltid så nøye med å avlive noen etter deres egen lov. Ikke lenge etter dette drepte de Stefanus uten videre. Men ved Jesu sak vil de lette sin skyld over på Pilatus' skuldrer. Se hvordan jødefolket og Pilatus vrir seg hver på sin vis: Jesus må ryddes av veien, men ingen vil ha skylden for det.
Da kommer jødene med sin anklage. I rådet hadde de dømt ham for gudsbespottelse, men for Pilatus vet de at en slik religiøs beskyldning ikke gjelder. For ham, som romersk stattholder, må de gjøre Jesus til en politisk opprører. Nå fungerer prestene selv som falske vitner. Anklagen er tredobbel (Luk 23,2): Vi har funnet at denne mannen a) fører Vårt folk på avveie; b) nekter å betale keiseren skatt; c) gir seg ut for å være Messias, altså konge. På denne anklagen svarer ikke Jesus et ord. Pilatus undrer seg!
Da tar Pilatus Jesus med seg inn i borgen og spør ham: «Er du jødenes konge?» Det er ironi i Pilatus' stemme: Du stakkars bundne, ensomme fange, er du konge? Men Jesus svarer med et spørsmål: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det?» Aldri hadde vel Pilatus forhørt en så underlig fange. Hva brydde Pilatus seg om dette fanatiske folkets stridsspørsmål? Han kom fra en annen verden, fra en annen luft. Men denne fangen er likesom ikke til å komme forbi. Han svarer kort: «Er vel jeg jøde! Hva er det du har gjort?»
Jesus svarer: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg!»
Pilatus sier: «Så er du da konge?» Tonen i stemmen er forandret, ironien er forsvunnet, likegyldigheten er avløst av en spent undring. Den stiger da Jesus svarer:
«Du sier det. Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»
Nå er rollene byttet om. Jesus er nå blitt anklageren. Han er sannhetens konge, i sannhetens rike, og hans rikes folk er hver den som er av sannhet. Det er ikke spørsmål om romer eller jøde. Det er spørsmål om sannhet eller løgn. Pilatus føler brodden i Jesu ord. Han slipper ikke fra det med at han kommer fra en annen verden, med annet tenkesett. Det er sant, Pilatus, du er ikke jøde, men er du sann?
Pilatus prøver å vri seg unna med et lett skuldertrekk. Det én tror er løgn, tror en annen er sannhet. «Hva er vel sannhet?»
Men han tør ikke vente på svaret. Han er redd det vil ramme ham for dypt.
Men med disse ordene om sannhet i sitt øre våger han ikke å dømme Jesus. Han går ut til folket og sier:
«Jeg finner ingen skyld hos denne mannen!»
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
