Da Pilatus så at han ingen vei kom, og at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene mens mengden så på. Han sa: «Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.» Matt 27,24
Den som er feig, trekker seg ofte ut av kampen, men blir han først kastet inn i kampens virvel, blir den hardere for ham enn for noen annen. Det viser seg også i Pilatus sitt tilfelle.
Hans påstand om at Jesus er uskyldig, opphisser folket til enda større hat og iver. De krever Jesus dømt. Pilatus gjør da tre fortvilte forsøk på å redde Jesus:
Han får høre at Jesus er fra Galilea og altså derfor sorterer under Herodes' landemerker. Og ettersom Herodes nettopp er i Jerusalem, sender han Jesus dit. Prestene og folket strømmer med. Det korte forhøret hos Herodes er levende fortalt av Lukas. Herodes blir meget glad for å få se Jesus. Han har hørt meget om denne forkynner og undergjører, og nå skal hans nysgjerrighet bli tilfredsstilt. Jesus er dessuten tatt til fange og vil selvsagt da gjøre hva han kan for å gjøre Herodes til lags, for å få friheten igjen, som belønning. Det Herodes ønsker, er å få se et tegn. Han venter at Jesus nå vil vise ham sine merkeligste undre. Men den underlige fangen svarer ham ikke. Han ønsker ikke å være et tidsfordriv for nysgjerrige øyne. Sensasjon er fremmed for ham. Fra Jesus kom til han gikk, svarer han ikke Herodes et ord. Da blir Herodes harm, lar sine krigsfolk håne ham og sender ham tilbake til Pilatus.
Men på denne saken ble Herodes og Pilatus venner. Det er ofte onde makter som før har stridd mot hverandre, rekker hverandre hånden til kamp mot Kristus.
Så lyktes det altså ikke. Pilatus er rådvill. Hans hustru har sendt bud om at hun har hatt advarende drømmer om natten, og ber ham ikke ha noe med denne rettferdige å gjøre. Hun aner at det vil gå galt for dem om han dømmer ham. Denne drømmen gikk i oppfyllelse. Da klekker Pilatus ut en ny plan. Han vil la folket velge mellom Jesus og Barabbas og gi en av dem fri, etter deres eget valg. Det var sikkert motsetningen mellom disse to som fikk ham til å velge nettopp Barabbas. Barabbas betyr, underlig nok, «fars gutt». Men denne «fars gutt» var blitt en morder og røver. Han har fått i stand et oppløp i byen og i dette også myrdet. Jerusalem dro sikkert et lettelsens sukk da de visste at Barabbas var bak lås og slå. Men nå! Så brennende er hatet mot Jesus at de velger Barabbas. Øversteprestene står bak. Nå våger de ikke å rope selv, men de oppildner folket. Snart lyder det fra mengden: «Bort med denne! Gi oss Barabbas fri! Heller en morder og røver enn denne!»
Så var også dette forsøket mislykket. Da finner Pilatus på en tredje utvei. Hans feighet gjør ham listig. Han prøver en siste list for å redde denne uskyldige fra det fanatiske folket. Pilatus lar ham piske. Visst var det en pine for det stakkars offeret, men likevel ikke så ille som å bli korsfestet. Når han så er pisket, kler Pilatus ham ut som en narrekonge og fører ham ut til folket. Alt dette gjør Pilatus for å redde Jesus. Han ville vekke folkets medynk. Kan de virkelig være så grusomme når de ser ham stå der lidende og mishandlet, at de fremdeles forlanger at han skal korsfestes? Er ikke dette nok? Han vil vise dem hvor urimelig deres krav er. En slik konge! Med en slik krone, et slikt septer og et slikt kongeskrud! Skulle det være noe å frykte?
Men Pilatus har forregnet seg. Folket roper enda mer opphisset: Korsfest, korsfest!
Da blir Pilatus «enda mer redd». Den stakkars, feige Pilatus. Enda en gang tar han Jesus alene for seg. De to taler sammen. Også nå er det Jesus som har makten i samtalen. Men han bruker sin makt så underlig. Han unnskylder sin dommer og finner formildende omstendigheter. Hvor likt det er Jesus! Sin egen skyld eller uskyld nevner han ikke. Det er dommerens sak han tar for seg: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.»
For siste gang går nå Pilatus ut til folket. For siste gang bedyrer han Jesu uskyld. Men folket forstår at de har overtaket på Pilatus. De har gjennomskuet hans feighet og velger derfor nye våpen: «Gir du denne mannen fri, er du ikke keiserens venn!»
Den traff! Pilatus tør ikke mer.
Men ennå gjør hans urolige samvittighet et fortvilet forsøk på å stilles til ro. Han setter seg på dommersetet og vasker hendene sine for folkets øyne:
«Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.»
Så overga han ham til å korsfestes.
Men Pilatus' samvittighet fikk visst aldri mer ro. Det hjalp lite at han denne dagen vasket hendene sine. Noen år etter dette ble han forvist til Sør-Frankrike, der han døde for egen hånd.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
