Å, alle dere som går forbi på veien, gi akt og se om det finnes en smerte lik den som har rammet meg. Klag 1,12
Alle disse forhørene må ha vært en stadig lidelse for Jesus. Her så han synden i dens mest krasse form. Han så hatet slå ut i lys lue, og det fra folket som han elsket. Og selv hans nærmeste sviktet ham. Hele hans rikes sak så med ett ut til å falle i grus.
Men også legemlig måtte Jesus lide meget under disse forhørene. Fire ganger fortelles det om den overlast Jesus måtte lide. Vi har før bare nevnt dette forbigående. Her vil vi følge ham nærmere også i denne smerte.
Første gangen er for Annas. En tjener som står ved hans side, gir ham et slag i ansiktet. Om han slår med hånden eller med en svøpe, vet vi ikke. Vi vet bare at denne frekke tjeneren slår vår Frelser i hans hellige, rene ansikt.
Men Jesus taler tjeneren til rette. Dette er den eneste gangen under torturen som Jesus åpner sin munn mot dem som slår ham. Det er fordi det her gjelder hans rikes sak og ikke bare hans person. Gjaldt det hans person alene, var dette slaget lite mot den pinen han senere skulle gå gjennom, og Jesus hadde nok villig funnet seg i det. Men ble Guds rikes sak og den evige sannheten svertet, var Jesus straks rede til et forsvar: «Har jeg sagt noe galt, så før bevis for det! Men var det rett, det jeg sa, hvorfor slår du meg da?»
Den andre gangen Jesus lider overlast, er for Kaifas. Det står slik beskrevet hos Matteus: «Så spyttet de ham i ansiktet og slo løs på ham med nevene. Noen slo ham i ansiktet og sa: Nå kan du være profet, Messias. Si oss hvem som slo deg!»
Å spytte en i ansiktet er den vemmeligste hån en mann kan vise en annen. Jesu hender er bundet, men selv om de hadde vært løse, ville han helt sikkert ikke engang prøvd å skjule ansiktet. Han tok imot all hån og pine uten å klage. Under den siste del av spotten har man ment, og det vel med rette, at en har kastet et klede over hodet hans for at Jesus ikke skulle se hvem som slo ham, men i stedet, som Messias, skulle spå hvem det var.
Når vi ser for oss dette forhånede og forslåtte ansiktet som de spyttet på, forstår vi bedre Bernhard av Clairvaux, når han i mystikkens hellige Kristus-tilbedelse synger:
Hvem torde så bespytte
det edle åsyns prakt,
for hvilket seg må flytte
med frykt all verdens makt?
Hvem har de bleke kinner,
de øynes deilighet,
hvis like man ei finner,
så skammelig tilredt?
Den tredje gangen Jesus blir hånet, er for Herodes. Lukas forteller det slik: «Herodes viste ham sin forakt og gjorde narr av ham sammen med soldatene sine. Så la han en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus.» At en så mektig mann som Herodes ville være med og håne Jesus! Han er irritert og harm over at han ikke fikk Jesus til å vise ham et tegn. Nå lar han sin vrede gå utover på ham på denne usle måten.
Hvor underlig det måtte være å se den lidende Jesus med den praktfulle kappen. Det er lettere å tenke seg ham i purpurkappen. Men de som gikk på Jerusalems gater denne morgen, fikk se hans skinnende hvite klær stråle i morgensolen. Når vi første gang skal se ham med vårt øye, skal han igjen være iført den skinnende drakt (Åp 19).
Men det verste står ennå igjen: piskingen for Pilatus. Hans rygg blir blottet. Hans hender bundet til en lav påle i marken, så ryggen strammes. Så faller tunge slag av lærremmer med små blylodd ytterst, så huden blir pisket av. Det dannet seg blodblærer under huden, til disse brast og blodet fløt. Dette var den verste formen for tortur romerne hadde. Mange segnet allerede etter det tredje slaget. Piskingen var ofte innledningen til selve korsfestelsen. Men mange døde allerede under denne første pinen.
Etter piskingen holdt de ham for narr. En «krone» av torner ble trykket ned på pannen. En rød soldatkappe ble kastet om de nakne, blodige skuldrene og de stakk et rør i hånden hans som et septer.
Denne kongen var det Pilatus pekte på, da han sto på balkongen over jødefolket. Denne smertenes mann var det jødefolkets øyne møtte, og likevel ropte de: Bort med ham! Bort!
Denne kongen er det også vi ser med troens øye i dag. Ser og takker. For der står min stedfortreder.
Min Jesus du er såret
for mine synder, så
jeg burde have båret
den straff som på deg lå.
Se hit! her står jeg arme,
fordømt til vredens ris;
deg over meg forbarme,
ditt nådeglimt meg vis.
Han bar røret i sin hånd for at jeg en gang skulle bære palmen. Han bar tornekronen for å gi meg livets krone. Han bar purpurkappen for å kunne kle meg i rettferdighetens hvite drakt. Han ble spottet for at jeg skulle bli æret. Han ble såret, for at jeg skulle bli legt. Å, min dyre stedfortreder!
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
