Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham; men ve det menneske som forråder ham! Det hadde vært bedre for det mennesket om han aldri var født. Matt 26,24
Da Jesus ble ført bundet fra det høye råd til Pilatus, var det også to disippeløyne som fulgte ham. Men da disse øynene så Jesus, tentes dødens fortvilelse, som snart skulle drive disippelen til selvmord. Kanskje Jesu øyne søkte ham, men han var for langt borte til å se blikket. Ellers hadde han kanskje funnet veien til Peters side og grått den samme bitre, men frelsende gråt.
Judas hadde aldri tenkt at det skulle gå som det gikk. Han var gjenstand for Satans bedrag. Minst to ganger før hadde han sett sin mester truet på livet, og begge gangene hadde Jesus reddet seg ved et under. I Nasaret hadde de drevet ham like ut til stupet av fjellet for å styrte ham utfor. «Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort» (Luk 4,30). I tempelgården hadde de grepet steiner for å kaste på ham, men Jesus skjulte seg og gikk ut av templet, midt mellom dem (Joh 8,59).
Hvorfor skulle han ikke gjøre det samme nå? Satan hadde forklart ham alt nøye og sagt at det ikke var så farlig. Det var en brist i Judas' tro på Messias — som vi før har sett — og denne bristen brukte Satan til å felle både disippelen og hans mester.
Judas hadde ventet en annen utgang av opptrinnet i Getsemane. Det begynte jo også så godt, da de væpnede mennene falt til jorden bare ved et ord av Jesus, men så endte det med at han ble ført bundet bort. Men ennå håpet Judas: Jesus skulle gå ut av rettssalen, og ingen ville våge å legge hånd på ham, slik som før i Nasaret og i templet. Og så hadde Judas bare gitt Jesus en ny anledning til å vise sin makt og herlighet. Men slik gikk det ikke. Satans slør var i ferd med å forsvinne fra Judas' øyne, han begynte å se den virkelige, forferdelige sannheten, følgene av sin onde gjerning. Jesus var dødsens. Da begynte angerens svie å brenne i hans sjel, bedrøvelsen tok strupetak på ham.
De lumpne sølvpengene som før hadde stått for ham så skinnende og tillokkende, ble nå som ild i hånden hans. Før en synder faller, står synden for ham i fristende rosenskjær. Etter fallet er den blitt til en illeluktende masse.
Judas går i seg selv. Han erkjenner sin synd. Ja, bekjenner den også. Han kaller seg selv en forræder. Han vitner om Mesterens uskyld, og det overfor Jesu fiender: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden.» Ja, han gjorde sin brøde god igjen, så langt det sto til ham. Han kastet de tretti sølvpengene i templet.
Men lenger kom ikke Judas. Det er ikke oppgjøret med mennesker som frelser oss. I så fall hadde Judas vært frelst. Det er heller ikke å gjøre sin brøde god igjen. Judas' ulykke var at han aldri nådde lenger enn til mennesker og til anger over sin synd. Han nådde aldri fram til oppgjøret med den hellige og kjærlige Gud.
«Da kastet han pengene inn i templet, og gikk deretter bort og hengte seg . . . Men han falt hodestups og revnet, og alle innvollene hans veltet ut» (Matt 27,5; Apg 1,18).
Det er sagt: «Hånden som var knyttet om pungen med lønnen, knyttet seg deretter om hans egen strupe. Det ble verre å leve med pengene enn å dø uten dem. I skrekk slengte Judas lønnen — i gru slengte han seg selv.» (Söderblom). Da Judas møtte Jesus i Getsemane, hilste han ham med et kyss. Den greske teksten her kan best oversettes: Han kysset ham ivrig (eller inderlig)!
Det ligger noe av det intense, ivrige, litt lidenskapelige i hans kyss. Det skulle vel dekke over en blødende, urolig samvittighet. Eller kanskje det var den siste lille flammen av kjærlighet som her dukket fram i hans hjerte, kjærligheten til ham som han en gang hadde elsket — hans kjærlighets siste, fortvilte farvel til mesteren, ettersom han nå hadde solgt seg til Satan.
Jesus svarer i hvert fall dette kysset med kjærlighet. «Venn!» sier han. Og det til sin forræder. En har tenkt seg at det er ironi i Jesu stemme. Hvordan kan man tenke noe slikt! I dette ordet «venn» legger Jesus hele sin grenseløse kjærlighets dype varme. Det siste ordet han sa til den kjære Judas, var båret av en aldri sviktende kjærlighet.
Samtidig som Judas' strupe snørtes til i tauet, brast Jesu hjerte på Golgata. Jesu død var forgjeves for Judas. Men Jesu kjærlighet fulgte ham like til de evige dører ble slått igjen bak Judas' rygg. Tilbake sto to tomme frelserarmer.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
