Men de ropte: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!» «Skal jeg
korsfeste deres konge?» spurte Pilatus. «Vi har ingen annen konge enn keiseren,» sa overprestene. Joh 19,15
Det er nærmest uforståelig at disse representantene for jødene kunne opptre som de gjorde overfor Jesus. Hvordan var det mulig at de hatet så brutalt! Og det overfor en som bare hadde vist dem kjærlighet.
Hele sitt liv blant sitt eget folk hadde Jesus fulgt følgende program: Han gikk omkring og gjorde vel. Han hadde vært de undertryktes forsvarer, de svakes hjelper og småfolkets venn. De ord han hadde talt til dem, hadde slått dem med forundring og beundring (Matt 7,28; Luk 4,22). Kjærlig og sterk hadde han gått omkring mellom dem og helbredet deres syke. Så mye smerte han hadde stillet, så mange tårer han hadde tørket! Beretningene vi har om hans helbredelser, er bare en liten del av de mangfoldige under han gjorde (Matt 8,16 og 9,35; Joh 21,25).
Hans eget folk burde ha elsket og hyllet ham! At prestene og folkets ledere hatet Jesus og ville rydde ham av veien, er forståelig. Overfor dem hadde Jesus ofte svingt tuktens svøpe. Men så mange av jødefolket selv!
Av og til grep begeistringen dem. I ørkenen etter brødunderet flokket de seg om ham og ville gjøre ham til konge (Joh 6). Og en tid under hans virksomhet var det store skarer som fulgte ham, så jødenes ledere til og med sa: «Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham» (Joh 11,48).
Palmesøndag nådde deres begeistring høydepunktet. Da lød det hosiannarop og velsignelsesønsker, det var palmesving og hyllest. De kalte ham Davids sønn og bredte sine klær foran ham på veien. Veien til Messiastronen var ganske kort for Jesus nå.
Og likevel: fem dager etter er velsignelsesropet avløst av et dødelig hat. De samme struper som ropte hosianna, roper nå sitt forferdelige: «Korsfest, korsfest!»
I mellomtiden har det i grunnen ikke skjedd noe, i hvert fall ikke noe som så fullstendig kunne forandre deres sinn i forholdet til Jesus! Jo i sannhet: langfredagshatet synes uforståelig. Likevel er det noen ord av Jesus som forklarer dette, noen uhyggelige ord som går i oppfyllelse på langfredag. Det er ordene om det feide og pyntede huset:
«Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den om over øde vidder på leting etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg forlot. Den kommer dit og finner det ledig, feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og har det vært ille med det mennesket før, så blir det verre nå. Slik skal det også gå denne onde slekt» (Matt 12,43 flg.).
Da Jesus kom til sitt folk, var huset besatt av en ond ånd. Under Jesu virksomhet blir delvis denne onde ånden drevet ut. Palmesøndag står huset feid og pyntet, men ledig! Å svinge palmer var ikke det Israel nå skulle ha gjort. De skulle ha kastet seg i gruset i bot. Det var ikke begeistring folk trengte, det var omvendelse. Men fordi det bare var en ytre hyllest, en feiing og pynting, uten at Jesus ble sluppet inn for alvor, gikk den onde ånden omkring hvileløs og samlet sju andre onde ånder, verre enn den selv, og langfredag tar de igjen sitt hus i besittelse. Således ble det siste så meget verre for dette folket enn det første. Det første: én ond ånd. Det siste: åtte onde ånder. Det er som om disse åtte onde åndene fortsatt regjerer i huset og hindrer synet av Messias. Men en dag skal sløret tas bort fra Jesu eget folk. Da er inntrengernes tid omme. Når dette skal skje, vet ingen.
Lite ante folket den gang hvor grufullt de ordene skulle gå i oppfyllelse som de ropte opp til Pilatus: «La hans blod komme over oss og våre barn!» I sannhet fikk de kjenne straffen for hans blod da Jerusalem snart etter lå i grus, vætet av deres eget blod. Og i sannhet har deres barn siden fått kjenne oppfyllelsen av de samme ordene, like opp til vår tid.
Men alvorsordet gjelder ikke bare jødene. Deres historie kan bli den enkelte sjels historie. Jesu ord lærer oss: Det er farlig å stå ledig! Det er ikke nok å feie og pynte sitt hus. Jesus vil inn, selv om huset er skittent. Han kan rense opp. Det er ikke palmesving vi trenger, det er bot. Det er ikke begeistring, det er omvendelse.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
