Så førte de Jesus bort. Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Joh 19,17
Jesus hadde vært iført sitt «kongeskrud». Soldatene hadde satt det på ham for å vekke latter og hån. Pilatus hadde håpet det skulle vekke medynk, men jødene møtte ham med hat. De var ikke opplagt verken til hånlatter eller til medynkstårer. Hjertene var besatt av ett stort ønske: få ham bort!
«Men Jesus overga han til det som de ville» (Luk 23,25.) Nå fikk den onde vilje fritt løp. Nå var veien kort til korset.
Men først tar de av ham purpurkappen. Tøyet hadde nok klebet seg inn i sårene på den blodige ryggen, men de rev den av ham og iførte ham hans egne klær. Så la de korsbjelken over skulderen hans, og Jesus begynte sin tunge gang til Golgata.
Det var på dobbelt vis imot jødenes egen lov at han straks ble korsfestet: Det var dagen før en sabbat, og da hadde man ikke lov å fullbyrde en dødsdom. Dessuten skulle det alltid gå en tid mellom dødsdommen og henrettelsen. Etter loven skulle Jesus nå ha vært fengslet, og først etter påsken blitt korsfestet. Men hatet har ikke tid til å vente. Dette lovbundne folket lar på ny lovene sove. Over hele Jesu forhør har det vært noe opphisset og forjaget. I løpet av en natt og morgentimene har det vært holdt fem forhør. Man har i hast funnet vitner, rådet var blitt sammenkalt uten varsel, dommen felt, og godkjennelsen av dødsdommen tvunget igjennom uten å gi Pilatus tid til å utsette saken og undersøke den nærmere. I sannhet hadde mørkets makter hatt hast for å få sin onde gjerning fullbyrdet denne forferdelige natten.
Også nå har man det travelt. Man lar lovene hvile og driver Jesus straks opp til Golgata. Klokken er nå mellom åtte og ni om morgenen.
«Han bar selv sitt kors,» står det (Joh 19,17).
Disse fem ordene er uttalt i løpet av noen få sekunder. Men akk, hvilken evig kval det var for Jesus å gjennomlide dem! Hvert skritt han tok, var en smerte. Man så merker av blod på steinene i Jerusalems gater etter føttene hans. Det er Jesus som går sin dødsgang. Han går i sitt eget sørgetog og bærer sin egen «kiste».
Det er som min stedfortreder og forsoner han bærer korset. Det som gjør korset hans så tungt, er min synd. Det som gjør smertens vei så pinefull, er min straff som her er lagt på ham. Den veien han her går fra Gabbata til Golgata, er den veien jeg evig skulle ha slept meg fram under byrden av min egen misgjerning. Når hans Via Dolorosa beskrives slik: «han bar selv sitt kors», så er hans kors egentlig mitt kors, for selv hadde han ikke fortjent noe kors.
Å, som hvert hjerte burde smelte i takknemlighet ved å se hans smerte. Og hvor hver sjel burde juble i fryd ved synet av vår forsoner. Hvor burde vi ikke i ånden kysse hver plett hvor hans fot trådte. For når han har gått smertens vei, så var det for å åpne veien for oss inn i paradiset. Han har tatt straffen for at vi skulle gå fri. Han tok smerten for å gi oss legedom. Han bar korset for å gi oss saligheten.
Og nå har han gått smertens vei til ende. Straffen er utstått og synden sonet. Jeg skal aldri lide straff for min synd, så sant jeg er i Kristus. Veien står åpen for meg like inn til himmelen, takket være hans smertes vei.
Å, min dyrebare stedfortreder, evig, evig takk!
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
