En mann som var på vei inn fra landet, Simon fra Kyréne, far til Aleksander og Rufus, tvang de til å bære hans kors. Mark 15,21
Det er ikke underlig at Jesus til sist segnet under korsbyrden. Hans legemlige krefter var uttømt. Hele natten hadde han våket og gjennomgått de mest grufulle kvaler. Først i Getsemanes sjelekamp, der den indre striden må ha utmattet ham fullstendig, rent legemlig. Så de mange forhørene og lidelsen ved å se hatet fra dem han elsket. Så fire gangers mishandling, med piskingen til sist, og denne var jo så hard at mange dødsdømte fanger slapp korset fordi de falt døde om allerede mens de ble pisket. Men alt dette hadde Jesus utholdt, inntil nå han skulle bære korset fram til retterstedet. Korset blir tyngre og tyngre på hans rygg. Han flytter det vel fra skulder til skulder, men skuldrene er like såre og smertefulle. Han oppbyr sine siste krefter, sleper seg fram de siste skrittene inntil han segner . . . ! Trett til døden. Det hjelper ikke om soldatene roper og slår. Han makter ikke mer. Guds Sønn segner under byrden av menneskenes kors.
Da kommer en mann fra landet. Det er Simon fra Kyréne. Navnet skal minnes så lenge evangeliet forkynnes på jorden!
Bibelen gir oss et vakkert bilde av Simon og familien hans. Vi finner det når vi leser Mark 15,21 og Rom 16,13. (Menigheten i Roma er Markusevangeliets lesere.)
Simon hadde to sønner. Den ene het Aleksander, den andre Rufus. Om disse var med den langfredags morgen da Simon kom fra landet, vet vi ikke. Men la oss tenke oss at de var med. Ennå mens de er et stykke borte, ser de toget som beveger seg ut av byen. Guttene springer foran for å se. De forstår at det er tre fanger som skal henrettes og skynder seg nærmere. De er nysgjerrige etter å få greie på hvordan de dødsdømte ser ut og hvordan de bærer sin dom og sitt kors.
Øynene stanser ved den ene. Barn har en medfødt rettferdighetssans. De ser at det er noe særskilt ved ham, og kanskje guttenevene knytter seg i harme over hvordan de har behandlet den stakkars blodige mannen. Den som hadde hatt makt til å springe fram og befri ham!
Da ser de at han segner. Han klarer ikke å løfte korset opp igjen. Guttene puffer seg fram for å se hva som nå vil skje.
Da hører de at soldatene roper på Simon. Og fram kommer far. Han letter først varsomt korset av Jesu rygg og tar så Jesus i armen og hjelper ham opp. Så bøyer han seg ned igjen og løfter korset opp på sine egne skuldrer.
Det står: Ham tvang de til å bære hans kors. Men det behøver ikke å bety at Simon var uvillig. I militærspråket heter det ikke: «Vil du være så snill», her gjelder bare en ordre.
Aleksander og Rufus våger seg helt bort til Jesus. De ser stolte fra ham til faren — og så bort på Jesus igjen. Ingen var så sterk som far! Ingen kunne bedre bære Jesu kors enn han!
Bak seg hører de gråt. Kanskje mor er i flokken av gråtende kvinner. Jesus snur seg: Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn!
Det forsto ikke guttene. Hvorfor skulle mor gråte over seg selv og over dem? De skulle jo ikke korsfestes!
Nå vel! Om Aleksander og Rufus var med denne dagen, vet vi som sagt ikke, men det at Simon bar Jesu kors, satte likevel merker i de to guttenes liv for alltid. Det vet vi.
Vi treffer dem igjen i Roma. Midt i verdensbyen står de som stridsmenn for korsets evangelium. Om det skal koste dem selv døden, får ikke hjelpe, korset kan de aldri glemme.
Deres mor har et åpent hjem for Guds folk. Simon selv er visstnok død. Men hans hustru går i hans fotspor. Paulus kaller henne: Rufus' og min mor! Og Rufus selv kaller henne: den utvalgte i Herren.
Lykkelige de gutteøyne som får se sin far bøye nakken under korset. Hva to gutteører hører, det glemmes, til og med det de hører av far. Men hva to gutteøyne ser, det glemmes aldri. Aller minst hva de ser av far.
En fars sterkeste preken til sine barn er ikke den som er talt med leppene, det er den som hver dag prekes gjennom fars liv, uten ord. Det liv som ikke fremmede ser, det liv der all helgedagspynt er tatt av, det liv som far lever når han riktig er seg selv, det liv er den preken som framfor noe vil prege hans barns liv. En fars preken sees bedre enn den høres. Og det gutteøyet søker hos far, er et liv i Jesu fotspor med nakken hver dag bøyd under Jesu kors.
At en slik preken aldri glemmes, det vet jeg selv.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
