En stor folkemengde fulgte med, blant dem mange kvinner som jamret og gråt over ham. Men Jesus snudde seg mot dem og sa: «Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn.» Luk 23,27-28
Midt i alt det hat og den hån og smerte som møtte Jesus langfredag, finnes også medynkstårer. Det er kvinnene i Jerusalem som følger etter Jesus opp til Golgata. Muligens har også de vært med foran Pilatus' borg. Kanskje de prøvde å rope om hans frihet, mens de andre skrek: korsfest! Det står så betegnende: «Og deres skrik fikk overtaket!» I dette ligger at til å begynne med var det dem som ropte noe annet, men deres rop druknet i de mange andres skrik, som ble sterkere og sterkere inntil en bare hørte det ene ropet. Skriket hadde fått overtaket.
Nå følger disse kvinnene etter Jesus og jamrer seg og gråter. En kan sikkert gå ut fra at Jesus hadde hjulpet flere av dem under sin virksomhet i Jerusalem. Han hadde helbredet deres syke og lettet lidelsens tunge byrde fra skuldrene deres. Nå så de ham selv i hans dype lidelse.
Så sant Jesus var menneske, måtte det gjøre ham godt for hans egen del å høre denne gråt. At han lengtet etter sympati og menneskelig forståelse, så vi i Getsemane. At han ble såret da en av hans egne svek ham, så vi av hans blikk til Peter i øversteprestens gård. Jesus hadde søkt sympati, men han hadde funnet likegyldighet og feighet.
Men her på Via Dolorosa møter han de første medfølende tårer.
Desto underligere er det at han avslår disse tårene og refser de gråtende kvinnene. Jesu skarpe øre hørte at dette ikke var den rette gråt. Disse kvinnene som gråt over ham, hadde aldri grått over seg selv. De trengte angerens tårer mer enn han trengte medfølelsens tårer. Forsto de rett hva som skjedde her han bar sitt kors, ville deres gråt ha vært blandet med jubel og deres tårer med takkens smil.
Jesus visste at fordi disse kvinnenes gråt bare var en medfølende stemning og ikke angerens dype bot og sanne omvendelse, ville snart tårene viskes bort og Jesus være glemt. Men så ville igjen klagen og gråten tvinges fram. Og da med en dypere fortvilelsens klang enn den gråten Jesus hørte nå. Det var den dagen da «Hans blod skulle komme over dem og deres barn»!
Hadde Jerusalems kvinner denne morgen visst hvor forferdelig dette ropet om hans blod skulle oppfylles på deres by, deres folk og deres barn gjennom mangfoldige slekter framover i tiden, hadde de kastet seg foran Jesu føtter på Via Dolorosa og ropt til ham om skånsel og frelse og grått en bitter gråt, ikke over ham, men over deres egen synd og deres barns blodige skjebne.
Disse ordene fra Jesus til Jerusalems døtre har et bud til barn til alle tider: Det Jesu tunge lidelsesgang venter av oss, er ikke medfølelse og pasjonsstemninger, det er dyp bot og sann omvendelse.
Fasten med dens gripende og grufulle beretning om kjærlighetens hengivelse for dem som hater, kan ikke annet enn vekke vårt hjerte til medfølelse. Så sant det finnes noe igjen av mennesket i oss, kan vi ikke lese Jesu lidelseshistorie med andakt uten at vi gripes av det, uten at vi gråter over ham.
Hvem kan tenke på den smerte
uten med et såret hjerte,
om endog en synder led.
Men her led den evig høye —
smelt mitt, hjerte — gråt mitt øye,
akk, her lider hellighet.
Men stemningene er ikke nok! At man gripes i følelseslivet, frelser ikke. Tårene over ham, hans lidelse og hans skjønnhet, avvender ikke straffen over et ubotferdig hjerte. Følelsene kan bli porten inn til sann omvendelse, men følelsene kan også bli den ondes snare som holder sjelen i forvaring, så Guds tale aldri når inn til samvittighet og vilje.
Guds Sønn har ikke dødd soningsdøden for at menneskene skal gripes av medfølelse og stemning, av følelsesbrus under orgelmusikk eller gitarklang. Korset roper til alle mennesker om samvittighetens bot og om viljens omvendelse, om gråten over oss selv og vår dype synd, som drev Guds Sønn på lidelsens tunge gang.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
