For det kommer dager da folk skal si: Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke gir bryst! Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre? Luk 23,29-31
Jesus sier ikke mye under hele sin lidelseshistorie. Det er bare korte ord eller svar på spørsmål som blir rettet til ham. Men her på Via Dolorosa holder Jesus en kort tale, lidelseshistoriens dommedagspreken.
Hvilket gripende bilde som rulles opp for oss her på smerteveien! Jesus stanser og snur seg. Hele folketoget stanser. Soldatene som har jaget av sted for å få Jesus drept hurtigst mulig, våger ikke å innvende noe. Også de stanser og lytter. De gråtende kvinnene løfter sine våte ansikter og holder sin gråt og jammer tilbake.
Så taler Jesus, med Golgata bak seg, med korset ved sin side, og med dette stakkars folket foran seg. Først ser han bare på kvinnene: «Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke gir bryst!»
Men så løfter han øynene ut over hele folkemengden og ser for sitt indre øye den siste grufulle trengselen: «Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss!»
Han ser videre, forbi byen Jerusalem som nå ligger i morgensol, og videre utover verden, som nå er våknet til en ny dag. Han ser framover i tiden, like til hele jordens aftenskumring når kveldsoppgjøret kommer og enhver får igjen etter sine gjerninger.
«For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre!»
Det er med Golgata som bakgrunn denne framtidsprekenen holdes. Det er med Golgata som bakgrunn dommedag skal opprinne. Det er i lys av korset alle mennesker en dag skal stilles fram for sin dommer, og i dette lyset skal vi frikjennes eller dømmes. Det er takket være hans langfredagslidelse at hver den som tror, skal få gå inn til hans herlighet. Fordi hans smerte var så grenseløs, blir vår salighet så stor. Men fordi frelsen var så stor, og den likevel ble foraktet, skal fortapelsen bli så grufull. Var Golgata ikke nok til frelse, hva kunne så frelse? Kunne stedfortrederens lidelse ikke vise mennesket dets synd og fortapthet, hva kunne så vise det?
Har himmelen gjort alt ferdig, har Jesu korsdød sonet enhver synd, har det flytt evige frelseskrefter utover verden fra Golgata, nok til syndere til alle tider og slekter, og en ringeakter alt dette, hvordan blir da dommen?
I dag kan en forakte frelsen og Guds lam, i dag kan en skyve Lammet fra seg med et smil, men en dag vil verden få smake Lammets vrede (Åp 6,16), og da skal hvert smil stivne i redsel, da skal en fly for det foraktede lam, da skal en rope til fjellene: Fall over oss! — og til høydene: Skjul oss! Men det finnes ikke noe smutthull der ikke dommen når en, ikke noe fjell som kan skjule en for Lammets vrede. Nå må en fram og svare for sitt liv, for tronen og for Lammet. Nå er hvert nådekall fra ham blitt en bitter anklage. Nå er den foraktede nåde blitt dom. Fordi frelsen var så enkel, så stor og så herlig, blir dommen og pinen så grenseløs stor.
Det er ikke syndene dine som den dagen skal bli din sjels største anklager, for din synd er sonet. Det er den ubrukte frelseskraften og Golgatas forsmådde kjærlighetsgave som skal bli den dommen du ikke kommer forbi. Dommens sal skal være opplyst av korsets lys.
Lykkelig den sjel som på den dagen ikke behøver å rope til fjellene og klippene: Fall over oss og skjul oss! — men som stille kan be sin bønn:
Klippe, du som brast for meg,
la meg skjule meg i deg.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
