Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Matt 26,38-39
Vi så i går vår Frelsers forferdelige dødskamp, da han ble knuget ned mot jorden i kamp og blodsvette. La oss i dag legge øret til og lytte til hans bønn.
Hva er den egentlige Getsemane-bønnen? Vi svarer oftest: «Far, ikke som jeg vil, men som du vil!» Men dette er bare tilføyelsen. Getsemane-bønnen har en ramme, en betingelse foran: «Far, er det mulig» — og en tilføyelse bak: «Skje ikke min vilje, men din.» Men selve bønnen er denne: «La dette beger gå meg forbi!» (Matt 26,39).
Det er nesten så vi ikke våger å se at dette er den egentlige Getsemane-bønnen. Men underlig nok: Jesus våget det nesten ikke selv. Det skjønner vi av bønnens ramme (som vi senere skal se på).
Men vi skjønner det også av et annet ord av Jesu munn, et ord hvor Getsemanes slagskygge faller mørk over Jesu sjel. Det var palmesøndag dette ordet ble uttalt:
«Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden? Nei, til denne stund skulle jeg komme» (Joh 12,27).
Jesus står her rådvill, gjennomrystet like inn til sin sjel ved tanken på det som han vet venter ham. Han spør seg selv et øyeblikk hva han skal be om: «Hva skal jeg si?» Hvor godt at også Jesus har stått spørrende i sitt bønneliv. Da slår den tanken ham: Jeg skal be om å få slippe! Far, frels meg fra denne stunden! Men, nei, han avbryter seg selv. Han kommer ikke så langt at han får bedt bønnen. Den ble bare en tanke. Han svarer seg selv: Nei, til denne stund skulle jeg komme.
Visst kunne Jesus ha bedt denne bønnen. Og visst kunne Gud ha oppfylt den, men så ville verden ha vært uten redning, og over hans liv ville det ha stått et stort: «forgjeves».
Getsemane er ikke et øyeblikks sammenbrudd for Jesus. Det er toppen av en sjelekamp som lenge har fylt hans hjerte. Lenge før Getsemane kunne denne dødsangsten gripe ham: «En dåp må jeg døpes med; hvor tynget jeg er til den er fullført!» (Luk 12,50).
Men her — langfredagsnatten — er det dødsangsten på ny velter inn over ham, og nå med hele sin styrke. Her er det denne bønnen presses fram som han før ikke våget å be: La dette begeret gå meg forbi!
Vi har enda en rystende beskrivelse av Getsemanekampen i vår bibel:
«Den gang Jesus levde på jorden, bad og bønnfalt han med høye rop og tårer ham som kunne berge ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig» (Hebr 5,7).
Hvor forferdelig også dette Getsemane-bildet er: «Høye rop og tårer!» «Bønner og nødrop!» «Om frelse fra døden!»
Men så føyes det så herlig til: «Og han ble bønnhørt!»
Hvilken underlig bønnhørelse! Så ganske annerledes enn han hadde tenkt.
Han bad: «Frels meg fra døden!» (Hebr 5) — men han døde. Han bad: «La denne kalk gå meg forbi!» — men han drakk kalken. Han ville be: «Far, frels meg fra denne time!» — men timen kom, den lange og forferdelige.
Og likevel står det: Han ble bønnhørt. Og Gud skje lov at svaret kom som det kom. Gud skje lov for Jesu egen del. Gud skje lov for all verdens frelse.
Han ble ikke spart for en dråpe i det bitre begeret, men Gud ga ham kraft til å tømme det. Ikke et øyeblikk i den forferdelige lidelsens time ble kortet av, men Guds skjulte nåde var tilstrekkelig til det siste minutt, og han ble løst fra lidelsen, frelst fra døden.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
