Jeg bærer Jesu merker på mitt legeme. Gal 6,17
«Hver dag i hans liv var som strofen av et vakkert dikt,» er det sagt om den hellige Frans av Assisi. Men hans liv var likevel et liv i stadig forsakelse og lidelse. Få mennesker — om overhodet noen — har så bokstavelig vært en Kristi etterfølger som Frans. Gjennom hele sitt liv fordypet han seg i den korsfestedes bilde, i hengivelse og andakt. Ved stadig å ha den lidende Frelsers skikkelse for sitt øye, drakk han inn hans evige kjærlighet, særlig de siste årene av livet. Da reiste han en tid opp i fjellene og levde der i stadig bønn og hengivelse mens han gjennomgikk minnene fra Golgata. Natten før en av de kirkelige høytidene våkte han i bønn. Da fikk han et vidunderlig syn. En engel kom mot ham, men den rakk ikke fram. Da skimtet Frans et kors, og til dette korset var engelen naglet fast. En overjordisk lykke fylte ham, inntil synet forsvant, men da kjente han en stor smerte. Han så etter og fant merkene etter naglene som hadde gjennomstunget den korsfestede.
Til sin dødsdag bar Frans disse sårmerkene i hendene sine. Historien viser også andre som har opplevd det samme. Også Paulus taler om at han bærer Kristi merker på sitt legeme.
Hvor stort om også vår kristenslekt kunne få noe av Kristi merker i sjel og på kropp. Kanskje ikke nettopp sårmerkene i hendene, jeg vet ikke om så mye ville være vunnet om så skjedde. Men det vet jeg, at mye ville være vunnet om den korsfestedes bilde kunne bli preget tydeligere inn i den kristnes liv. Vi som så ofte tar ordene om blodet og korset i vår munn, må også bli preget av den lidende Frelser i all vår vandel!
Det var samlivet med den korsfestede som ga Frans sårmerkene. Så nær var Frelseren ham, så intimt levde han sammen med ham, så inderlig fordypet han seg i hans lidelsers samfunn, at selv Frelserens sårmerker preget seg i hendene hans.
Det er samlivet med ham som også skal prege dette bildet i oss. Så sterkt og talende, så levende og virkelig skal den tornekronte frelser stå for den troendes øyne at hans eget bilde blir preget av det, så forfengeligheten må avløses av helligheten, så det selvopptatte sinn må fly for kjærligheten til andre, så sanseligheten må vike for renheten, så verdsligheten må dunste bort for et himmelvendt og himmelsinnet øye.
«Det er naturlig at den nærmeste virkningen av Jesu lidelse blir at mennesket gjøres likt med ham!» (Luther)
Den kristne som daglig har den korsfestede for sitt øye i tilbedelse, vil bli forvandlet fra dag til dag, fra herlighet til herlighet, og bli stadig mer likedannet med hans bilde, inntil den dagen i evigheten da han er ham lik.
I det menneskets liv som daglig blir forvandlet slik, ser verden ikke lenger ham, men Kristus i ham.
Har du noen gang for alvor bedt denne bønnen:
Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte,
du, min konge og min Gud,
at ei lyst, ei heller smerte
deg formår å slette ut.
Denne innskrift på meg sett:
Jesus utav Nasaret!
Den korsfestede, min ære
og min salighet skal være.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
