Far, om du vil, så ta dette beger fra meg!
Men la din vilje skje, ikke min. Luk 22,42
I går så vi på selve Getsemane-bønnen: La dette begeret gå meg forbi! I dag vil vi se på tilføyelsen:
«Men la din vilje skje, ikke min.»
Dette er ikke et tillegg uten betydning. I disse ordene ligger selve seieren. Ja, hele slektens frelse hviler i denne tilføyelsen. Uten denne bønnen ville korset bare ha vært et henrettelsesinstrument, Golgata ikke annet enn en navnløs, glemt haug utenfor Jerusalem, Jesu liv ingen løsepenge for en fattig og fangen slekt.
Jesus måtte gjennom Getsemane. Uten Getsemane ville Golgata ikke ha blitt soningsstedet. Jesus kunne blitt grepet i nattverdsalen, og mot sin vilje ført til øverstepresten og til Pilatus, blitt pisket og tornekronet og til sist korsfestet og drept, men uten Getsemane-seieren ville det hele ha vært verdiløst, og verden like fortapt.
Også når det gjelder dette, kaster ordene i Hebr. 5 et underlig lys for oss inn over Jesu sjeleliv. «Etter at sjeleangsten er beskrevet, som en kamp under høye rop og tårer, under bønner og nødrop», føyes det til (versene 8-9): «Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham.»
Også Jesus måtte lære noe, skjønt han var Guds Sønn: Han måtte lære lydighet. Jesus hadde aldri vært ulydig. Fra fødselen av var han uten synd. Men hans medfødte uskyld måtte bli bevisst, ervervet helliget, og det skulle livets harde skole lære ham. Også for Jesus var hver dags oppgaver og prøvelser en lekse, en prøve som han alltid besto, men som ble hardere etter som han kom nærmere korset. Den nådde sitt forferdelige høydepunkt her i sjelekampen i Getsemane, da han hadde døden for sine øyne og det bitre begeret i sin hånd. Her er den siste og avgjørende lydighetsprøven, den som hele verdens frelse var avhengig av. Hvis han her når fullkommen lydighet, blir han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Det som den første Adam hadde forbrutt ved sin ulydighet, det skal nå den siste Adam bøte med sin lydighet. Ulydigheten i Edens hage kan bare sones ved lydigheten i Getsemane hage (Rom 5, 19).
I sin ferd — inntil langfredag natt — var han som et menneske — som et fullkomment menneske i lydighet. Nå kommer den siste prøven: Vil han enda gå dypere ned, vil han fornedre seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død (Fil 2,8)?
Dette er innsiden av Getsemane-kampen. Her øyner vi litt av dybdene i Jesu sjelekval. Men her ser vi også den vidunderlige seieren: Vi ser hvordan den bryter fram og til sist får makten. Første gang Jesus ber, er bønnen om å slippe begeret det egentlige, mens ordene om Faderens vilje bare er en tilføyelse (se Matt. 26). Andre gangen er tilføyelsen blitt hovedsaken og hans egen bønn er nesten utelatt: «Kan ikke dette gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje.» Og da han tredje gang kommer tilbake fra bønnen, er seieren vunnet. Nå er hans egne ønsker drept. Nå er Faderens vilje og verdens frelse alt. Nå er offeret brakt. Det utføres siden på Golgata, men det bringes her i Getsemane. Nå er verdens frelse sikret. Nå går han med løftet panne forræderen og lidelsen i møte, nå bøyer han villig ryggen under svøpeslagene og nakken under korset. Nå er han fullendt i lydighet og blir opphav til evig frelse for hver den som tror.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
