Han tok med seg Peter og de to Sebedeussønnene, og han ble grepet av sorg og gru. (Matt.26,37)
Gjennom hele Jesu liv på jorden møter vi ham både som sann Gud og sant menneske. Men ikke noe sted får vi et klarere blikk på disse to sidene hos ham enn i Getsemane.
La oss først se ham som Menneskesønnen: «Så gikk han ut og tok veien til Oljeberget, som han pleide» (Luk 22,39). «Som han pleide», står det. Når han skal kjempe ut sin hardeste kamp, velger Jesus et kjent og kjært sted. Hvor naturlig, menneskelig! Vi søker sjelden til et nytt og fremmed sted for å kjempe med Gud.
Her ber han de åtte disiplene å vente ved inngangen til hagen. Vi ønsker aldri å ha mange mennesker nær oss som tilskuere når angsten fyller sjelen og vi trenger å få utløp for den.
Men de tre nærmeste vil han ha hos seg. Et gammelt ord sier: «En god venn er en som jeg ønsker å ha hos meg i mitt livs lykkeligste og mitt livs forferdeligste øyeblikk.» Slik var også Jesus. Da han gikk opp på berget der han skulle forklares og få en smak av den evige verden, tok han de tre med seg. De skulle få dele et av hans aller lykkeligste øyeblikk på jorden med ham. I Getsemane står han overfor sitt livs frykteligste kamp. Også da ønsker han å ha sine nærmeste rundt seg. Så nær som mulig. Bare det at han vet de våker, er en hjelp og en trøst for ham.
«Han gikk fra dem, så langt som et steinkast,» står det (Luk 22,41). Kampen måtte han kjempe alene, men bare det å gå bort fra sine nærmeste var en overvinnelse. Han måtte slite seg fra dem (gammel oversettelse). (Mon ikke det er en og annen som du også bør slite deg fra, for å bli litt mer alene?)
Se så hvor skuffet han blir, når han kommer tilbake: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time.»
Men se hvor forståelsesfullt han likevel taler til dem: «Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.» Han roper et varsku og unnskylder dem samtidig. Det er som han vil si: «Dere ville så gjerne, men dere greide det ikke. Det er jo natt, det er ikke underlig at dere er søvnige.»
Da han andre gang kommer og finner dem sovende, «lot han dem være», står det (Matt 26,44). Han vekker dem ikke engang. «La dem heller sove, stakkars disipler. Jeg får heller kjempe alene.» Hvor menneskelig, forståelsesfullt.
Ja, om vi tar selve kampen, angsten for døden, så er det jo nettopp som menneske han kjemper. Døden, det siste forferdelige, alt kjøds fiende og overmann, hvilket menneske gyser ikke for den?
Jeg elsker dette menneskelige bilde av Jesus. Han kommer meg så nær! Som menneske — som min forståelsesfulle bror.
Aller mest når jeg ser dette i lys av to vers i Hebreerbrevet:
«Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes» (2,18).
«For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (4,15).
Det er en som er prøvet i alt — en som kjenner alle menneskelivets fristelser og vanskeligheter. Han vil komme meg til hjelp når jeg blir prøvet. Han forstår meg, han har medynk med meg, han dømmer meg ikke, han forkaster meg ikke, han lider med meg, elsker og tilgir. Gud skje lov at han var fullt ut menneske.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
