Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil. Matt 26,39
Vi skal se på enda et trekk av Jesus som sann Gud i Getsemane.
Hvilken side ved Guds vesen er den mest ubegripelige? Gud er ubegripelig i alt han gjør og er. Ubegripelig i sin allmakt, i at han vet alt og i at han er nærværende overalt, og han er enda mer ubegripelig i sin hellighet. Men mest ubegripelig er han i sin kjærlighet. De tre første egenskapene vi nevnte, hadde til en viss grad også Satan før sitt nederlag på Golgata. Den fjerde egenskapen ser også hedningene ved sine guder, men den absolutte kjærlighet har verden ikke sett før Gud ble åpenbart i Kristus.
Og aldri ser vi denne Kristi guddommelige kjærlighet som i hans lidelse.
La oss igjen gå inn i Getsemanes helligdom. La oss igjen høre ham be: «La dette beger gå meg forbi!»
Hvilket beger? Lidelsen!
Men la oss se ned i dette lidelsesbegeret. Det må være innholdet som er så forferdelig. Hva inneholder det?
Vi finner svaret ved å tenke oss dette slik: Jesus drikker her det begeret som vi selv skulle ha drukket. Om jeg ikke tar imot denne Jesu stedfortredende gjerning, må jeg altså likevel en gang drikke den selv. Hva vil det koste meg? Helvete!! Det skal bli hver eneste synders evige kval å drikke sitt eget beger, straffen for sitt livs mange synder. Så forferdelige er dråpene i dette begeret. En synders beger — en evig kval!
Men Jesu beger er tomt! For han hadde ikke gjort noen synd. Likevel er det uendelig mye tyngre enn noe menneskes beger. For i Jesu Getsemane-beger er alle tiders, alle slekters, alle menneskers, fra Adams til min egen, ja til den slekten som skal leve på jorden ved Jesu siste gjenkomst, alle disse menneskers syndestraff samlet. Og når vi så tenker på at et enkelt menneskes straff er en evig kval, ja så aner vi kanskje litt av hva som gjorde Getsemane-begeret så tungt og dråpene så bitre. Det er fordi Jesu død er stedfortrederens og forsonerens død at den er så grenseløs hard.
Men her øyner vi også den evige kjærlighet: Trass i det at begeret var så ubegripelig tungt, trass i at dråpene var så evig bitre, tok Jesus begeret, løftet det til sine lepper og drakk det til siste dråpe. Ja, til siste dråpe. Jeg er helt sikker. Heller ikke mine er tilbake.
Hvem fatter vel en slik kjærlighet. Det edleste menneskes kjærlighet blekner overfor dette. Bare han som selv er kjærlighet, kunne makte det. I sannhet: Det er Gud vi møter i Getsemane.
Hvor må så ikke hvert eneste hjerte smelte ved synet av dette! Også mine dråper var med i dette begeret. Mine mange synder var med og gjorde begeret hans så tungt og døden hans så bitter. Hjertet må beve ved tanken. Men også juble. Og takke. For han drakk mitt beger tomt. Og nå byr han meg frelsens beger isteden. Fordi han drakk lidelsens kalk til bunns, kan jeg løfte frelsens beger høyt. Deg som for oss kalken drakk, Jesus, Jesus, evig takk.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
