Jesus visste om alt det som skulle skie med ham. Han gikk fram og spurte dem: «Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Det er meg,» sier Jesus. Forræderen Judas var også der sammen med dem. Da Jesus sa: «Det er meg», vek de tilbake og falt til jorden. Igjen spurte han: «Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret,» sa de. «Jeg har sagt dere at det er meg,» sa Jesus. «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» Joh 18,4-8
Jesus er ikke til å kjenne igjen når han kommer tilbake fra den tredje bønnen. Seieren er vunnet. Guds sendebud har styrket ham.
Han vekker disiplene, både de tre og de åtte. «Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.» Og i spissen for sine venner går han soldatene i møte. Ved inngangen til hagen ser de fakler og lys som beveger seg og kommer nærmere. De hører klirringen av sverd og tunge steg i hagegangen. Da ser de en skikkelse mellom trærne, han kommer for seg selv, et stykke foran den væpnede flokken. Holdningen og gangen er kjent. Også disiplene kjenner ham. Kanskje er han litt sky og usikker til å begynne med. Han snur seg og ser om hopen er passelig nær. Da går han like bort til Jesus. De ser ansiktet hans i måneskinnet. Han heller seg kjærlig inn mot Frelseren og kysser ham. De hører stemmen hans: «Vær hilset, rabbi!» Og Jesus svarer vennlig: «Min venn! Gjør det du er kommet for å gjøre.»
Da trer vakten til og vil gripe ham. Men Jesus står stille og ser på dem. Han som nylig hadde ligget utstrakt til jorden i heftig kamp og svettet blod, står der uanfektet med kongelig ro.
«Hvem leter dere etter?» De svarer: «Jesus fra Nasaret.» Jesus sier til dem: «Det er meg.» De visste det nok, men ordene traff dem likevel som et støt i brystet. Hendene som var rakt ut for å gripe, sank, de vek tilbake, og i tummelen falt de til jorden. Den væpnede flokken var slått til jorden uten sverdslag av ham som sto alene, ubevæpnet, bare med et stille ord.
Han spør dem annen gang: «Hvem leter dere etter?» De reiser seg opp igjen og svarer: «Jesus fra Nasaret!»
«Jeg har sagt dere at det er meg,» sa Jesus. Han snur seg halvt mot disiplene, som står forskremte bak ham, Peter med hånden på sverdet. Igjen ser han på vakten: «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!»
Å du forunderlige Frelser! Midt i Getsemanes uhygge lyder her i en enkel setning hele evangeliets jublende sannhet: Ta meg! La disse gå!
Vakten var stor og vel bevæpnet. De kunne ganske sikkert ha grepet hele disippelflokken og latt dem få lide samme skjebne som mesteren. De kunne ha reist fjorten kors på Golgata istedenfor tre. Så hadde de med ett slag gjort seg ferdige med nasareerens lære.
Men det var en sterkere hånd bak, og den ville det annerledes: Leter dere etter meg, så la disse andre gå!
I dag vet vi i lys av hele Jesu verk at hans ord peker videre. De peker utover hele verden, til alle nasjoner, alle raser og farger, alle tiders slekter, alle verdens onde syndere, og fra alle disse igjen på ham selv: Ta meg; la disse gå! Jeg vet hvilke piner som venter meg, så grenseløse og kvalfulle, men jeg vet også hva som venter disse, om ikke jeg nå dør. Kom med repene og stokkene deres. Kom med pinsel og kors. La bare den bitre døden komme. Jeg er rede. Ta meg, men la disse gå!
Aldri hadde vel vakten bundet en slik fange. Det var som om tauene og repene ikke passet. De var for grove til de fine hendene. Og likevel tynne som tråder, om han først ville gjøre seg fri. Men han står der stille og lar seg binde.
I lys av faklene fører de Jesus bundet ut av Getsemanehagen. Men bak ham flykter disiplene engstelige, men frie.
En bundet Frelser og frie disipler er det siste vi ser i Getsemanehagen.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
