1. Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gyldne stjerner blinker
hvor de smiler, hvor de vinker
/: oss fra jorden opp til seg :/:
2. Det var midt i julenatt,
hver en stjerne glimtet matt
da med ett der ble å skue
en så klar på himlens bue
/: som en liten stjernesol :/:
3. Når den stjerne lys og blid
lot seg se ved midnatts tid
var det varslet i Guds rike
at en konge uten like
/: skulle fødes på vår jord :/:
Det er noe forunderlig med stjernen som skinte da Jesus ble født. For tegnene ble mottatt så ulikt. Vismennene kjente trolig ikke skriftene, men de gjenkjente tegnet og leitet etter jødenes konge, for de ville hylle ham. Herodes trodde på vismennene, men reagerte med frykt og sinne. Og overprestene og folkets skriftlærde kjente skriftene og tegnene, men fulgte ikke med til Betlehem for å hylle Jesus (Matteus 2).
Og akkurat det får meg til å tenke. Hvem av disse er jeg? Jeg håper at jeg ikke bare er en som kjenner skriftene eller tegnene, men at jeg også er en som våger å gå i tro på dem og søke Jesus.
Nå når hus og hjem lyses opp av adventsstjerner, minner de meg på det. Jeg kjenner tegnet. Jeg vet hvem som kommer. Måtte jeg alltid søke Ham i alt og alle ting.
