I teksten for sist søndag hørte vi om hvordan Jesus møtte Tomas etter at han var stått opp fra de døde. Tomas ville ikke tro disiplenes vitneutsagn om at «Vi har sett Herren!» før han selv kunne legge fingeren i hendene og hånden i siden.
Så kommer vi til et kjent vers som mange av oss har streket under i Biblene våre: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» Det er jo oss! Vi har ikke sett Jesus. Hvordan skal da vi klare å tro når Tomas måtte se Jesus for å gjøre det? Nei, vi har ikke sett den oppstandne Jesus før hans himmelfart med vårt blotte øye. Men likevel er det jo noen som har sett Guds gjerning tydeligere enn andre. Kanskje noen har sett helbredelse eller hørt Guds stemme. Noen kan fortelle på vitnemøte om det ene og det andre, så kan kanskje mange av oss andre sitte igjen og kjenne seg som en Tomas som ikke har fått se Jesus slik de andre har. Vi kan sitte igjen og føle oss mislykka. Har ikke jeg like sterk tro som de andre som får se alt dette? Er ikke jeg like hellig som dem? Bryr egentlig ikke Gud seg om meg?
Det er ikke lenge siden jeg selv hadde anfektelser med dette. Jeg, som er en prestestudent, burde vel ha mange flotte historier å fortelle fra eget liv. Men hvorfor kan jeg ikke fortelle noe om at Gud virkelig har grepet inn på underfullt vis? Hvorfor er det ingen forskjell fra handlingsforløpet i mitt liv i forhold til andres liv, til de som ikke tror eller bryr seg om mirakler? Hvis noen hadde bedt meg å fortelle om en mektig gjerning Gud har gjort i mitt liv, vet jeg ikke om jeg kunne fortalt noen.
Midt i en slik anfektelse dukket det opp et bibelvers i hodet mitt:
For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. 1 Kor 2:2
Jesus Kristus og ham korsfestet er det eneste mirakelet jeg trenger. Dette kan jeg klynge meg fast til. Dette kan jeg bygge livet mitt på. Et troverdig under. Hadde jeg sett et mirakel kunne jeg komme til å tvile på mine egne sanser. Kanskje jeg ville prøve å bortforklare det med en naturvitenskapelig metode. Men underet at Den evige Gud steg ned fra sin evige trone, ned til en støvete jord i skrøpelig kjøtt og ble lydig til døden på korset for å sone mine synder – det kan jeg stole på. Dette underet kan frelse meg.
Noen er heldige og får se Guds utstrakte arm i dag. De andre av oss er heldige som tror uten å se. Guds Ord står evig fast og vil aldri forgå. Dette kan vi bygge livet vårt på. Det er et evangelium vi kan være stolte av. Så trenger vi ikke å vite av noe annet mirakel. Det eneste underet som er avgjørende for oss, er Jesus Kristus og ham korsfestet.
