Norge har mistet en kjær konge. En hel nasjon må forholde seg til dødens ubarmhjertige virkelighet. Døden oppleves fullstendig feil i livets verden. Den hører ikke hjemme her hvor vi er skapt for å være sammen, knytte bånd, elske.
For få dager siden var jeg på besøk hos en dødssyk. Etterpå slo deg meg hvor teoretisk forhold jeg har til døden.
Bedre enn å gå til festmåltid er det å besøke sorgens hus.
For der ender alle mennesker;
det bør den som lever legge seg på hjertet. (Fork 7:2)
Joda, jeg har sittet ved min fars dødsleie, og erfart hvordan dødskreftene i løpet av en natts intens kamp spiste seg sakte inn i hans kreftsyke kropp. Jeg har hørt hans siste pust, og opplevd fornemmelsen av at han, hans sjel forlot oss.
Å være til stede ved mine barns fødsler var unikt. Likevel: Å erfare min fars bortgang var eksistensielt rystende. Det går an å dø. Og et menneske som alltid har vært der, ditt opphav, kan faktisk bare forsvinne.
Men selv om også jeg har erfart dødens krefter på nært hold, har jeg aldri blitt stilt overfor døden som en reell eksistensiell personlig mulighet. Jeg har ikke sett døden i hvitøyet, og kjent på hva det betyr for mitt blikk på meg selv, verden, mine relasjoner, Gud.
Hva er det som gjør døden så mørk og skremmende? Jeg tror det er dette: I døden blir vi fullstendig hjelpeløs, overlatt til krefter vi ikke kan gjøre noe motstand mot. Vi aner ikke noe og har ingen kontroll. Og vi er helt ensomme. Ingen kan gå med oss.
Når vi blir til og fødes, aner vi heller ingenting. Vi ligger i mørket og ensomheten i mors mage, overlatt til krefter som uimotståelig driver eksistensen vår framover. Samtidig er vi fullstendig omsluttet på alle sider, av mors kropp. Om vi ikke forstår hva hun holder på med, kan vi kjenne hennes bevegelser. Om vi ikke forstår betydningen av ordene, kan vi høre hennes stemme. Vi er trygge der, selv om vi ikke vet så mye av hvem eller hvordan hun er.
Vi gjør selv ingenting for å bli født. Men når det er skjedd, møtes vi av det menneske av alle i verden som der og da kan omslutte oss mest med omsorg. Øynene våre møtes av et blikk fylt av kjærlighet.
I den nikenske trosbekjennelse står:
For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen.
Gud ble menneske og kom ned til vår virkelighet, for vår frelses skyld, for at vi aldri skulle være ensomme, aldri uomsluttet, ei heller når vi går ut av livet. Som mor omsluttet oss på vegen inn i livet, ønsker Den Store Og Egentlige Far å omslutte oss på veien ut.
Her i livet kan vi fornemme hans nærvær. Vi merker hans bevegelser og handlinger i skaperverket og i menneskers liv. Vi hører hans stemme i Ordet. Men rekkevidden av ordene og handlingene forstår vi ikke. Likevel er vi omsluttet.
Gjennom «dødens fødsel» vil han så gi oss del i en virkelighet som er langt langt større enn den vi her har noen som helst mulighet til å forstå. Når vi slår opp øynene til det evige og virkelige liv, og får se ham inn i øynene, vil det ikke være noen tvil om at vi er elsket av Kjærligheten selv.
Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av deg. (Salme 17:15)
Døden gjør vondt fordi den bryter opp viktige relasjoner. Men slik en fødsel er en hard, men nødvendig prosess for at vi skal erfare livet, er også døden det. I Skaperens hånd er den en fødselshjelper til det evige liv. Om vi på veien dit kan kjenne oss utrygge og forskremte, kan vi ved troen på Jesus Kristus, han som selv gikk gjennom døden for at vi ikke skulle gå igjennom den i ensomhet, si som ham:
Far, i dine hender overgir jeg min ånd! (Luk. 23:46)
Mor og far. Selv hvor livsavgjørende de er for oss, er de døende, forbigående. Selv en nasjons konge er det. Men med Skaperen er det helt, helt annerledes.
Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg. (Salme 27:10)
