Jeg fikk en Bibel da jeg var 6 år gammel. Gjennom oppveksten hørte jeg mange av fortellingene man finner i den. Jeg var med på møter, leir og annet barneopplegg. Jeg fikk til og med høre om Jesus som døde på korset og stod opp igjen! Men jeg forstod dessverre ikke hva det hadde med meg å gjøre ... eller at det hadde noe med meg å gjøre. Når jeg ble eldre, bladde jeg nok
ikke altfor mye i denne boka jeg hadde fått, men den fikk likevel sin faste plass i hylla på de stedene jeg bodde. Og takk og lov for det. For våren 2020 fikk jeg endelig et livsforvandlende møte med Jesus, verdens frelser, min frelser, gjennom nettopp denne boka ved å, enkelt og greit, begynne og lese. Men hva fikk meg til å plutselig lese Bibelen?
Bunnpunktet
Jeg hadde nådd et bunnpunkt. Inni meg, vel og merke. Ikke utenpå, ikke utad. Nei, utad var ting på stell og jeg hadde det veldig greit – trodde alle. Og det var nok det jeg hadde gitt uttrykk for også. Til og med mine nærmeste trodde nok at jeg hadde det fint. Jeg var jo alltid så glad og fornøyd. Mye moro, mye latter. Hva enn jeg bestemte meg for, hva enn jeg ville gjøre eller få til –det lyktes. Ting gikk liksom min vei. Så hvordan og hvorfor nådde jeg et bunnpunkt?
Jeg flyttet hjemmefra som 16-åring grunnet utdanning. Uten å ha et fast fundament å stå på, uten å vite hvem jeg er, kom jeg til en ny by, og tenkte at jeg endelig kunne starte livet mitt for fullt. Endelig bli den Rebekka jeg vil være, endelig leve det livet jeg vil leve, og bruke tid på det jeg vil bruke tid på. Men det jeg ikke visste før mange år senere, var at dette ble starten på en
uendelig lang rekke med dårlige valg. Dårlige valg når det gjaldt venner, hvem jeg hadde rundt meg, festing, alkohol og røyk, hva jeg brukte tid på, gutter, og et generelt tomt og utsvevende liv. Det virka nok litt harmløst til å begynne med, og så sikkert ikke så galt ut, for jeg levde jo et «normalt» liv i forhold til de fleste rundt meg. Men de første dårlige valg dannet grunnlaget for de neste. Det ene tok det andre. Og før jeg visste ordet av det, var jeg på mange måter fanget. Jeg hadde innarbeidet en livsstil og et «image» som måtte opprettholdes, samtidig som mange av disse valgene fikk livslange konsekvenser, og etterlot seg sår på veien.
Selvrealisering
Ettersom jeg med årene ble mer moden, fikk jeg mer og mer kontroll over livet mitt ... trodde jeg. Jeg hadde lært selvdisiplin, og blitt mye mer målrettet og strukturert. Når jeg ikke hadde det bra, lærte jeg meg å ta ansvar og ta tak i ting. Ikke bli liggende i søla, men reise meg. Fikse meg. Gjøre nødvendige endringer for å få det bedre – for å bli lykkelig. Og litt etter litt begynte jeg å jage mer og mer etter et overordnet mål om å bli «den beste versjonen av meg selv». Dette omfattet utdanning og karriere, venner og nettverk, status, anerkjennelse, fysisk og mental trening, osv. Var det noe jeg ville endre eller forbedre, satt jeg meg et mål, lagde en plan, fulgte planen og oppnådde målet. Selvfølgelig lyktes ikke absolutt alt, det var en del prøving og feiling også, men jevnt over ble mottoet «Rebekka får til det hun vil».
Men tross selvrealisering, måloppnåelser, mestringsfølelse og anerkjennelse, uteble følelsen av lykke. Tomrommet som hadde vært der hele veien, som jeg hadde prøvd å fylle med det ene etter det andre, ble bare større, og mer tydelig og merkbart. De gode følelsene ble mer og mer midlertidige. Hver høyde jeg besteg, var etterfulgt av en dal. Om «toppene» ble høyere, ble også dalene dypere. Mørkere. Tommere. Jeg fulgte alle «oppskrifter», og oppnådde det ene etter det andre, men likevel hadde det bare gått én vei inni meg: nedover. Jeg kom til et punkt hvor jeg ikke orket mer. Jeg kjente at jeg hadde nådd bunnen, men visste ikke hvordan jeg skulle komme meg opp. Jeg klarte ikke å fikse meg selv lenger. Jeg hadde testet alt. Fulgt alle oppskrifter. Nå var jeg tom for alternativer. Det var ikke noe mer jeg kunne prøve eller gjøre for å hjelpe meg selv. Jeg befant meg på et håpløst sted.
Vendepunktet
Så kom vendepunktet. Et merkelig øyeblikk. Jeg satt i stua med hodet i hendene. Helt ferdig. Visste verken opp eller ned. Plutselig så jeg opp, og blikket mitt falt rett på Bibelen som stod i hylla. Og i det øyeblikket bare visste jeg, at det var der jeg måtte se. At det var der svaret var. Det var ingen tanke om å vurdere Bibelen som noe alternativ, eller vurdere å se i den en dag,
siden det var så lenge siden. Nei, jeg bare visste der og da, at det var Bibelen som var løsningen. Senere skjønte jeg at dette må ha vært en guddommelig overbevisning om hvor sannheten er å finne. Det var ikke noe jeg fant på selv – nei, det gjorde Gud. Og dette er jeg evig takknemlig for.
For da reiste jeg meg, hentet Bibelen og begynte å lese. Jeg hadde en bevisst tanke om å legge vekk alt jeg noen gang hadde hørt om denne boka og dens innhold. For fram til da visste jeg rett og slett ikke forskjellen på det som mennesker mener står i Bibelen, og det som faktisk står der. Nå ville jeg vite hva Jesus selv har å si til meg – ikke hva andre sier og mener at Jesus vil si til
meg. Nei, jeg ville ha det direkte fra Gud selv. Og det fikk jeg.
Det var som en ny verden som åpnet seg for meg. Det var som om jeg aldri hadde hørt noe som helst av det jeg nå fikk lese. Jeg fikk se hvem Gud er, og samtidig helt nøyaktig hvem jeg er. Det var ingen god match. Men selv om det var et møte med nedslående realiteter, så var det
samtidig så befriende å endelig få bekreftet det ingen sier, men det jeg hadde følt i lang, lang tid. Ingen bagatellisering av synd, eller gå rundt grøten, eller en holdning om at «gjort er gjort». Nei, den brutale sannheten om at jeg som menneske er en ussel, hjelpeløs synder som ikke har noen ting å stille opp med ovenfor en hellig og allmektig Gud som ikke tåler synd.
Men heldigvis stoppet ikke budskapet der. «For så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Jeg fikk et møte med en ubetinget kjærlighet i Jesus som jeg aldri vil klare å forstå. Men det var tilgivelse å få, og dermed fred med Gud, og et håp om et evig liv. DET fylte endelig tomrommet.
Jeg satt altså der, dag inn og dag ut, og leste Bibelen. Og Guds Ord gjorde sitt verk. Jeg ble frelst før jeg selv skjønte at det hadde skjedd. Jeg hadde jo ingen oppskrift eller rekkefølge på hvordan man blir frelst. Jeg «bare» leste i Bibelen. Samtidig slukte jeg alt som sannhet, og jeg merket en gradvis endring som begynte å skje inni meg – en endring i fokus, tankegang, holdninger, meninger, ønsker, osv. Dette med å bli «født på ny» var ikke et fenomen jeg skjønte før jeg plutselig kom til 2. Korinterne 5, 17: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt». DA forstod jeg plutselig Johannes 3, og det gikk opp for meg at det var nettopp det som hadde skjedd med meg. Jeg hadde blitt født på ny!
For ja, jeg hadde blitt en ny skapning!
Jeg er frelst. Å, for en nåde! Nåde over nåde.
Jeg er frelst. Å hvilken gåte! Nåde over nåde.
Tenk, all min synd har Jesus sonet!
Til sin brud har han meg kronet.
Jeg er frelst! Å, for en nåde!
Nåde over nåde!
(Sangboken nr. 345)
