Salme 56: 9-14
Hvor ofte jeg har flyktet, det har du talt. Mine tårer er gjemt i din flaske. Står ikke de i din bok? Så skal mine fiender bli slått på flukt på den dagen jeg roper. Dette vet jeg, at Gud er med meg. Ved Gud priser jeg Ordet! Ved Herren priser jeg Ordet! Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg? Jeg har løfter på meg til deg, Gud. Jeg vil betale deg med takkoffer. For du har fridd min sjel fra døden, ja, mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds åsyn i de levendes lys.
Da jeg var i begynnelsen av tjueårene - jeg tror jeg nettopp var ferdig med studiene, satt jeg på verandaen sammen med mamma. Hun hadde lagt merke til at jeg virket nedstemt. Hun spurte hva som var galt, og jeg åpnet meg for henne om hvor frustrert jeg var over å være singel. Jeg hadde virkelig forsøkt å møte noen de siste årene. Jeg hadde vært på dater, og jeg hadde møtt et par jenter jeg virkelig falt for. Men de falt ikke for meg.
«Ikke bekymre deg,» sa mamma. «Du kommer til å møte noen etter hvert». Jeg visste hun prøvde å trøste meg, men jeg bjeffet sint tilbake: «Det vet du ikke. Det kan du ikke vite.» Det var en forferdelig måte å snakke til min mor på, noe jeg fortsatt angrer på. Men i det øyeblikket kunne hun se at smerten min var dypere enn jeg hadde gitt uttrykk for, på typisk mannlig vis. Du skjønner, jeg ønsket ikke en kjæreste for statusens skyld eller for å ha noen å ta med på kino. Jeg ønsket en kjæreste fordi jeg var dypt og inderlig ensom. Jeg ønsket en kjæreste fordi jeg ønsket å bli elsket. Og det er smertefullt når du prøver og prøver og prøver å finne noen som vil elske deg – og ingen vil elske deg tilbake.
I noen år hendte det stadig at jeg mislyktes, og så lå jeg våken om natten eller gråt, mens jeg lurte på hva jeg hadde gjort galt i møte med jentene som mistet interessen etter en stund, og hvorfor jeg ikke var verdig til å bli elsket. Etter hvert virket det som om all denne sorgen var forgjeves, uten hensikt. Den ga meg ingen resultater. Det så ikke ut til at jeg var nærmere å bli helbredet for smerten. Det virket som om Gud ikke la merke til sorgen min. Det virket som om alle tårene mine bare rant ut i mørket, uten noen grunn til å tro at det noen gang ville endre seg.
Jeg skulle ønske at jeg, i stedet for å rope til min mor, hadde funnet trøst i Davids ord fra Salme 56: «Hvor ofte jeg har flyktet, det har du talt. Mine tårer er gjemt i din flaske. Står ikke de i din bok?» Med andre ord: David sier her at når vi ligger våkne om natten med urolige hjerter, så forsvinner ikke våre bekymringer ut i mørket, ukjent og usett av Gud. Når vi gråter, er ikke antallet av våre tårer ukjent for vår Far i himmelen. Han ser alt. Han holder regnskap med det. Han måler det som er igjen av vår lidelse – og han gjør det for å oppfylle sitt løfte om å ta bort all vår sorg for alltid. Han kjenner antallet av dine sorger for å kunne mangedoble det og gi deg en langt større glede.
I dette livet drev Gud snart bort all min ensomhet. Innen et år møtte jeg kvinnen som ble min kone. Men uansett om Gud ikke hadde gitt meg den beste kvinnen jeg noen gang har kjent, selv om jeg hadde dødd som en ensom ungkar, ville min smerte ikke vært forgjeves. Fordi Jesus døde for meg, fordi han ga blodet fra sine årer for å tilgi mine synder og gjøre meg verdig til riket, var jeg ikke uverdig Hans kjærlighet. Jeg var allerede kledd i den verdigheten i dåpens vann. Og derfor hadde jeg løftet om at min ensomhet en dag skulle være borte for alltid, og at Gud, som holdt regnskap med alle mine sorger, ville gi meg tilhørighet og fred som er ti tusen ganger større enn min lidelse.
Denne Gud, denne samme kjærlige Far, vil gjøre det samme for deg. Selv om han ikke tar bort dine plager i dette livet, vil han helt sikkert gjøre det i det kommende. Stol på Kristus, og på den dagen vil han vise deg flaskene fylt med dine tårer, for så å vise deg havet fylt med hans udødelige kjærlighet til deg.
Denne andakten ble først publisert HER og er oversatt til norsk av Basim Gullord.
