5. Og Østens vise ofret der,
de ofret der
gull, røkelse og myrra skjær.
Halleluja, halleluja!
6. Nå all vår nød og sorg er bøtt,
vår sorg er bøtt,
oss er i dag en Frelser født.
Halleluja, halleluja!
7. Han selv som er Guds eget ord,
Guds eget ord,han kom i kjød
og ble vår bror.
Halleluja, halleluja!
8. Guds kjære barn vi ble på ny,
vi ble på ny,
skal holde jul i himmelby.
Halleluja, halleluja!
9. Lov, takk og pris i evighet,
i evighet,
den hellige Treenighet!
Halleluja, halleluja!
Guds kjære barn vi ble på ny
Tidligere i denne julesalmen fikk vi malt bilde av det lille nyfødte barnet, svøpt og lagt i en krybbe. Lukten av dyr og fostervann blandet seg. Jesus kom til oss, og var så tydelig menneskelig. Samtidig er han Gud, og Konge. Som vi leser i Joh 1:1 «... Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.»
Han fikk gull, røkelse og myrra. Kongen og ypperstepresten kom, og var i kjødet vår bror. I kjødet, men uten slangens gift. Av samme blod, men uten synd.
Dette er helt sentralt for at han skulle kunne være vår Frelser. Bare et menneske kunne ta vår plass, men bare Gud kunne bære tyngden av vår skyld og overvinne døden (Heb 2:14-18). Og han vant.
Så selv om den gamle Adam vrir seg i dødskramper, kan vi med frimodighet si ”jeg er ikke ham, jeg har et nytt liv”.
Vi synder, men synden definerer ikke lengre vår identitet og vår relasjon til Gud (Rom 7: 14-25). Han ble menneske, slik at vi kunne gjenopprettes til å være ham lik.
Så kan vi med frimodighet synge ”Guds kjære barn vi ble på ny”. Ikke i egen kraft, men ved hans makt og kjærlige offer. Lov, takk og pris i evighet!
