4. I krybben smiler Gudsbarnets nådeskinn
mot hver som iler med hyrder til ham inn.
Ved krybben nede – hvor bliver sjelen full
av bønn å bede av myrra og av gull,
der er det glede, Gud er oss hjertens hull. (nådig)
5. Ha takk som treder til armods hytter ned!
Ha takk som gleder oss med din søte fred!
Kom inn, o Kriste, tenn lys i hvermanns gård!
La isen briste, gi varme snart og vår!
La ingen miste hva godt din fødsel spår!
6. Her ute kulde er nå med is og sne,
Guds himler fulle av stjerner dog å se.
For oss opptennes en deilig nådens sol,
Guds åsyn vendes til oss fra himlens stol; (trone)
når allting endes, vi der skal holde jul!
Julebønn
Vi sirkler inn de tre siste vers av salmen «Fra fjord og fjære».
Salmen er full av forventning og med god grunn er Landstad blitt kalt
«adventens sanger».
Vi finner ikke et innhold som særlig dveler ved barnet i Betlehem og klokker som kimer. Heller ikke om hyrdene på marken. Det er tydelig nordmenn som feirer jul denne gangen:«Her ute kulde og nå med is og sne». Her er trekk fra ulike landsdeler, også fra det barske
Nord Norge hvor Landstad ble født og delvis vokste opp. Salmen ble skrevet i Halden. Poetisk er salmen et mesterverk. Vi møter juleevangeliet fra Luk 2 som smelter sammen med motiver fra norsk natur og hverdag. Samtidig ser vi at Landstad lar julefesten stå som et bilde på selve saligheten eller festen i Guds fullendte rike: «Guds åsyn vendes/ til oss fra himlens stol/ når allting endes/ vi der skal holde jul».
For meg formes julebønnen i denne salmen – i det 5. verset.
Ha takk som treder til armods hytter ned!
Ha takk som gleder oss med din søte fred!
Kom inn, o Kriste, tenn lys i hvermanns gård!
La isen briste, gi varme snart og vår!
La ingen miste hva godt din fødsel spår!
