Husker du sakte-TV, som man kunne kose seg med på statskanalen for noen år siden? Man kunne sitte hjemme i godstolen samtidig som man kunne ta eksempelvis Bergensbanen eller Hurtigruten minutt for minutt. Ufiltrert, uredigert, ekte og trivelig.
Jeg ble introdusert for et sakte-TV-konsept på finsk TV høsten 2025 (Instagram: @YLEpentulive). Hver høst kan man kikke på en stor søskenflokk på direktesendt TV døgnet rundt i flere måneder. Denne gangen kunne man se elleve stykker spise, sove, underholde seg selv og hverandre, og krangle som søsken flest. Kameraene stod til og med på når de gjorde sitt fornødne. Det er ikke Big Brother eller en ny variant av Truman Show jeg snakker om, men en stor flokk med valper man kunne la seg underholde av.
Jeg kommer fra en typisk hundefamilie, og har mange ganger tenkt på hvordan eierne ovenfor hundene kan bli som en svak refleksjon av hvordan Guds rolle er ovenfor oss.
Avgrensninger
Valpene på TV befant seg i en innhegning eller et rom avgrenset med lave vegger, og det var godt både for dem og husets folk at de var det selv om de gjorde det de kunne for å bryte ut. Da de var nyfødte, bodde de i en slags eske alle sammen, men etter hvert fikk de et helt rom de kunne boltre seg i. Fantasien min strekker ikke til om jeg skulle forestille meg hvordan huset ville sett ut om valpene ikke hadde vært inngjerdet, men jeg gjetter at det ville bydd på mye søl, rot og at en hel del ting ville blitt tygd i stykker. Sannsynligvis kunne det også blitt utfordrende å gjøre rede for alle de små hundene om de fikk gå fritt omkring. Man vil jo ikke miste en eneste en.
Begrensninger
Sammenlignet med valpene i innhegningen har vi mennesker ofte en betydelig indre motstand mot de begrensningene som Gud gir oss. Kanskje ber vi om å slippe det vi opplever som stramme rammer. Kan det imidlertid være at Gud har gitt oss dem av sin godhet og omsorg på samme måte som veggene i innhegningen til hundene er satt opp? Et av disse gjerdene som Gud har gitt oss, er at Han har åpenbart sin hellige lov for oss. Det er godt for oss å ikke bryte ut av rammene vi møter i Guds hellige lov, selv om det kan føles trangt til tider. Det er ikke alltid at jeg føler for å følge Guds lover og påbud om jeg skal følge mine egne innfall, men det er ikke opp til meg å vurdere om disse veggene skal utvides; Gud har satt dem der fordi de er gode for oss.
Det kan også være at Gud har lagt individuelle begrensninger på deg gjennom helse, livssituasjon, relasjoner, familiesituasjon eller andre ting jeg ikke vet om. Jeg kan ikke si at alt som skjer med oss nødvendigvis er meningsfullt eller oppleves godt. Vi har lov til å be Gud om å la oss slippe vonde og vanskelige ting, samtidig som vi bekjenner at Gud er den som har skapt og bestemt rammene for våre liv, for eksempel hvor lenge vi skal leve.
MAAAAT!
En kveld lå de fleste av valpene og sov da oppdretteren kom inn i innhegningen til dem for å rengjøre toalettboksen og å gi hundene mat. Du kan tro det var mange små kropper som var på labbene i samme sekund! De klynket og pep av lykke. De hoppet rundt og var ikke fremmede for å tråkke på hverandre for å komme så nært oppdretteren som mulig. De små halene gikk som trommestikker.
Et og annet loddent hode fikk en liten kos og to småtasser benyttet umiddelbart muligheten til å bite og rive i eierens buksebein med de sylskarpe valpetennene sine. Alle de små hundene logret og kom løpende fordi de visste at oppdretteren ville dem vel og kom med mat. Alle visste at matmor kom med gode gaver som de så gjerne ville ha, for de hadde erfart at hun ga dem det de trengte alle dager.
Gjennom hele valpetiden som TV-kjendiser fikk hundene mat regelmessig, pluss annen type stell som vasking, børsting hvis det trengtes, fjerning av avføring, vaksiner, sosialisering og lek både ute og inne (å ha valper er altså ikke helt ulikt fra å få barn). Dette fikk meg til å tenke på vår himmelske Far, som tar seg av oss på mange ulike måter. Tenk at Han kom ned til oss, til vår innhegning her på jord, for å gi oss alt vi trenger og for å vaske oss rene! Den som har vandret med Gud en stund har nok erfart, som de små hundene på TV, at Han som gir oss gode gaver selv er god.
Gud kommer til oss regelmessig
Jeg skulle ønske at alle kristne dro til kirke og bedehus med samme iver som en valp som får øye på matmor: her skal vi få alt stell vi behøver! Våkne opp, alle som sover! Et virvar av trippende bein, iver og lydhør jubel! Alle løpende i samme retning: Mot eieren! For der hvor Gud er, der vil vi være. Av og til reiser vi hjemmefra en søndag morgen med en slik positiv energi og en god følelse. Andre ganger drar vi av plikt og med lav motivasjon. Det ville vært så herlig om vi lot oss inspirere av valpene som løper mot oppdretterne: fulle av forventning. Men hvordan du føler deg er underordnet. Hvilken motivasjon du har er mindre viktig. Det essensielle er ikke at du er ivrig på din vei, men at du drar dit Gud er å finne hver eneste søndag.
Gud har nemlig åpenbart seg her hos oss. Han kommer til oss regelmessig, til samme tid hver søndag, og har med seg nøyaktig den næringsrike maten vi trenger. Han kommer til oss i nådemidlene: ordet og sakramentene, som er mat for sjelen vår. Hver søndag får vi samles med våre brødre og søstre i Guds eget hus, hvor Han åpenbarer og utlegger sitt Ord for oss. Vi møter loven som avslører at vi er syndere. Loven kan kanskje føles som den sunne maten vi vet vi er nødt til å spise, men ikke er så glad i. Men Gud kommer med mer: evangeliet, søtsakene, om det ikke blir for vanhellig å kalle det det; de gode nyhetene om at Jesus kom til jord for å ta synderens plass foran Guds hellige dommersete. Jesus led og døde og tok på seg hele straffen som vi skulle hatt, og så fikk vi nåde og fred istedenfor.
I tillegg til å få høre Guds Ord får vi bokstavelig talt Jesus selv som en medisin til innvortes bruk når vi kommer til nattverdsbordet og tar imot Jesu kropp og blod, og slik spiser og drikker syndenes forlatelse. Når vi kommer til nattverd kan virkelig ingenting skille oss fra Jesus, vi har jo fått ham inn i munnen, og der kan ingen ta ham ifra oss!
De små hundene
Jeg tror de fleste er enige om at valper er bedårende skapninger, men det finnes også en annen måte å se på hunder på. Avstanden kunne nemlig knapt vært større når Jesus sammenligner en kvinne med de små hundene i Markusevangeliets kapittel 7. Hun var en hedningekvinne og hadde ikke rett til å komme nært Jesus. Dyp nød førte henne imidlertid til ham som var den eneste som kunne hjelpe hennes demonbesatte datter.
«Han sa til henne: La først barna bli mette, for det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene!»
Markus 7:27
I stedet for å se for seg en søt valp med sløyfe på hodet, kan man forestille seg en trebenet løshund med rabies i et land langt borte. Kvinnen ga Jesus rett. Hun var som en uverdig liten hund man med all rett kunne sparket vekk fra bordet.
«Hun svarte og sa til ham: Ja, Herre, men de små hundene under bordet eter jo smulene etter barna! Da sa han til henne: For dette ordets skyld - gå du hjem. Den onde ånden er fart ut av din datter. Hun gikk da hjem til huset sitt og fant piken liggende på sengen, og den onde ånden var fart ut.»
Markus 7:28-30
Begge deler samtidig
Kvinnen var ikke verdig, men hun tigget Jesus om helbredelse. Kan vi sammenligne oss selv med hunder? Om du kikker inn i ditt åndelige speil, ser du en uverdig og loppebefenget kjøter eller en lodden hjerteknuser? Med andre ord; er du en fortapt synder som med all rett kan fordømmes eller kan du frimodig løpe Gud i møte og være viss på at Han elsker deg og kun vil deg godt? Hva er sant? Svaret er merkelig nok ja. Ole Brumm ville sagt ja takk, begge deler.
Vi er nemlig begge deler aldeles samtidig! Fra reformasjonen på 1500-tallet har vi uttrykket Simul Justus et Peccator: samtidig rettferdig og synder!
Helt samtidig, så lenge jeg lever her på jord, er jeg både den uverdige løshunden og det mest elskede husdyret! La oss, som de elleve små vennene i Finland, løpe med stor iver når det inviteres inn til gudstjeneste og møte. Der hører vi vår himmelske Fars stemme, da kan vi vite at nå får vi igjen vårt regelmessige, nødvendige og himmelske stell!
