Og han kom i dødsangst og ba enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden. Luk 22,44
I går så vi Jesus i Getsemane som sant menneske — i dag vil vi ved Åndens lys se på ham som sann Gud.
Det siste menneskelige trekket vi så ved ham, var hans gru for døden. Men nettopp denne samme gru for døden viser oss Jesus som Gud.
Vi kunne nok nevne mange mennesker som har gått i døden med langt større heltemot enn Jesus. Tenk for eksempel på martyrene. De knelte rolig på arenaen mens de ventet på døden. De hørte brøl av ville dyr som hadde sultet i dagevis for å kaste seg over de kristne med dess større glupskhet. Og tusener av blodtørstige menneskeøyne stirret på dem fra tilskuerbenkene. Men martyrene var frimodige. Løveburene ble åpnet. Syngende og glade gikk de kristne villdyrene i møte. Deres dødsdag var deres seiersdag, deres kroningsdag.
Men Jesus! Han svettet blod i angst. Går ikke her disiplene over sin mester?
Vi kunne svare at for martyrene var dødens brodd brutt. De fikk i dødsøyeblikket nyte frukten av langfredagens og påskedagens verk. Og dessuten ga sikkert Gud martyrene en spesiell kraft, nåden til å dø.
Men så kan vi innvende: Ja, men det er da andre enn martyrene som har gått i døden med heltemot. Ta en hedensk vismann som Sokrates. Han tømte giftbegeret med stoisk ro, vendte seg til sine bødler og sa: Glem ikke å ofre en hane til gudene! (etter gresk skikk). Og Sokrates fikk da ikke nyte noen frukt av Jesu seier. Han døde jo mange år tidligere. Og noen spesiell nåde til å dø fikk han visst ikke.
Mot en slik heltemodig død blekner Jesu Getsemanebilde.
Nei, det blekner ikke! Det viser oss bare en ny side ved ham, en guddommelig, herlig side, som stråler langt over enhver hedensk vismann og enhver martyrdød.
For Jesus var døden noe ganske annet enn for oss. Også bortsett fra at den var soningsdøden. For hele Jesu person var døden aldeles fremmed, nettopp fordi han var hellig. Døden er en følge av synden. For enhver som gjør synd, er døden en naturlig følge. Synden har forberedt døden i vårt legeme. Vi er i kontakt med døden fra fødselen av. Paulus skriver: «For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig ved vår dødelige kropp. Slik er døden virksom i oss» (2 Kor 4,11).
Jeg besøkte en gang en gammel norsk farmer i Minnesota. Han var syk og skulle snart dø. Vi talte sammen om døden. Da sa han så eiendommelig på sitt Minnesota-norsk: «Jeg er ikke redd. Jeg er familiær med døden!»
Ja, det er nettopp det vi mennesker er. Vi er familiære med døden. Men det var ikke Jesus. Han var selv livet. Han hadde ingenting med døden å gjøre. Den var like fremmed for ham som synden. Ja, ikke bare fremmed, men den var stikk imot alt i hele Jesu person. Han som er selve livet, skulle dø. Den hellige skulle gjøres til synd. Livet skulle drepes. Getsemane er livets voldsomme reaksjon overfor døden. Getsemane er den helliges pine ved å smake syndens bitre følge — døden. Derfor er Jesu dødsangst så forferdelig, og slik viser hans dødsangst nettopp hans guddommelighet. Det som virker som svakhet, er egentlig hans guddomsstempel.
Om vi på denne måten letter litt på Menneskesønnens kappe, og ser inn i Guds Sønn hjerte, kastes et nytt, forferdelig og herlig lys over vår Frelsers Getsemane-natt.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
