To spennende ord i Bibelen vår tar oss med helt fra Guds skjulte evighet ut til verdens ende med evangeliet. Ordene er mysteriet og må.
Gud har en evig frelsesvilje om at «alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2:4). Fra denne frelsesviljen springer Guds plan for hele verdens historie. Gud Skaperen er også historiens herre. Når han vil, da skjer det. Denne frelsesplanen, kaller Paulus ofte for mysterion – mysteriet. Tanken er at planen er skjult hos Gud fra evighet, og nå i tiden har den blitt åpenbart for mennesker (se gjerne Ef 1:9; 3:3-6).
Mange steder i Skriften møter vi den tanken, at det er en guddommelig rekkefølge og plan for ting. Flere av skriftstedene bruker det lille greske ordet dei, «det er nødvendig at». Det må skje med en guddommelig nødvendighet. Det må skje, fordi det er en del av Guds evige frelsesplan. Spesielt Lukas bruker dette ordet mye – for han skriver om den guddommelige frelseshistorien fra Jesu virke i Israel til apostlenes reiser til Judea, Samaria og helt til jordens ende.
Tidlig i Lukasevangeliet får vi høre hva som er selve hensikten med Jesu liv og virke:
Men han sa til dem: «Også i de andre byene må jeg forkynne det gode budskapet om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for.» (Luk 4:43)
Dette frelsesriket som Jesus kommer med, både forkynner han med ord og bringer han i gjerninger. Han må helbrede de som Satan har bundet (Luk 13:16), han må ta inn hos tollere og syndere (Luk 19:5); han må gå innom Samaria for å gi livets vann til en syndig kvinne (Joh 4:4). Han må nemlig gjøre Guds gjerninger mens det enda er dag (Joh 9:4).
Men aller mest brukes det lille ordet for å beskrive selve det paradoksale høydepunktet i Jesu liv: hans lidelse og død på korset.
Han sa: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og den tredje dagen skal han reises opp.» (Luk 9:22)
Det er i tråd med Skriftene. «Alt som står skrevet om Jesus i Moseloven, hos profetene og i Salmene» måtte oppfylles (Luk 24:44). Menneskesønnen måtte løftes opp på en påle, som slangen i ørkenen (Joh 3:14). Og han må stå opp igjen fra de døde (Joh 20:9). Han døde for våre synder, ble begravet og stod opp igjen den tredje dagen, som var lovet i skriftene (1 Kor 15:3-4). Derfor måtte det skje. Ellers var vi fortsatt i våre synder, uten Gud og uten håp i verden.
Men den guddommelige nødvendigheten og Guds store frelsesplan avsluttes ikke med Jesu kors og oppstandelse. Det er mer som må skje. Budskapet om hva som har skjedd, om at Gud er en forsonet Gud – det må ut. Det må til alle jordens ender. Helt til verdens ende.
Det er den frelseshistorien Lukas fortsetter på i Apostlenes gjerninger. Boken oppsummeres godt i temaverset:
Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Apg 1:8)
Gjennom boken hører vi fortellingen om hvordan apostlene litt motvillig bringer evangeliet stadig lengre ut fra der det begynte i Jerusalem. Forfølgelser må til før de kommer seg ut av hovedstaden (Apg 8), og Gud må gi syner og under for at de skal gå til hedningene (Apg 10).
Paulus blir den virkelig store hedningeapostelen. Han må alltid videre med evangeliet – ja til jordens ende. Midt i sin tredje misjonsreise hører vi:
Etter det som nå var fullført, bestemte Paulus seg for å dra gjennom Makedonia og Akaia og videre til Jerusalem. «Når jeg har vært der», sa han, «må jeg også reise til Roma.» (Apg 19:21)
Den samme guddommelige nødvendigheten tvinger Paulus til Roma – han må dit – for han skal til jordens ende med evangeliet. Han planlegger nemlig en ny misjonsreise til Spania – så godt som verdens ende på den tiden (Rom 15:17-24). Han ankommer da også Roma til slutt etter mange krokveier, men da som en romersk fange i husarrest (Apg 28). Men det er ikke overraskende, for Herren hadde allerede fra kallelsen sagt ham «alt han må lide for mitt navns skyld.» (Apg 9:16).
Også lidelse og krokveier kan være en del av Guds guddommelige nødvendighet i sin frelsesplan. Sannsynligvis kom han seg til Spania også, men da er vi inne i det store kapittel 29 i apostlenes gjerninger. Vi i vår tid, med våre vitnesbyrd på jobb, våre bønner, forkynnelse og nattverdsfellesskap er også en del av Apg 29 – på vei mot jorden ender med evangeliet.
Hva er det som driver Paulus til å reise, plante menigheter, vitne og lide for Jesu skyld? Jo, han har nemlig fått åpenbart det store mysteriet, det som var skjult i Guds hjerte fra evige tider (Rom 16:25). Han sier det sånn i Efeserbrevet:
I en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. (…) Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: 6 at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet. (Ef 3:3-6)
Også hedningene har del i evangeliet. Også deres synder er sonet, deres liv begravet med Kristus – også de skal få være med! Enda mer i kortform får vi mysteriet i Kolosserbrevet:
Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten! (Kol 1:27)
Kristus er blant oss, håpet om herligheten! Det er vitnesbyrdet vi skal få bringe til alle mennesker, fjernt og nært.
Vi skal ta med oss et siste må-ord. Før Jesus skal komme igjen, dømme verden med rettferdighet og skape en ny himmel og ny jord hvor evig glede, fred og trøst bor – så må noe skje. Gud har en guddommelig rekkefølge for ting: evangeliet må først forkynnes for alle folkeslag. (Mark 13:10)
Her står vi midt i Guds frelseshistorie, som starter i hans evige frelsesvilje og som avsluttes i en evig frelse som vi venter og lengter etter. Midt i vår akt i det guddommelige dramaet, skal vi få spille rollen som frelste syndere som får vitne om vår frelser. Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
Andakten ble først publisert i Fjellheimnytt, nr 3, 2026.
