5. Hvi lot du ei utspenne
en himmel til ditt telt
og stjernefakler brenne,
å store himmelhelt?
Hvi lot du frem ei trede
en mektig englevakt,
Som deg i dyre klede
så prektig burde lagt?
6. En spurv har dog sitt rede
og sikre hvilebo,
En svale må ei bede
om nattely og ro,
En løve vet sin hule
hvor den kan hvile få –
Skal da min Gud seg skjule
i andres stall og strå?
7. Akk, kom, jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
Og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog her inn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
Så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.
8. Jeg gjerne palmegrene
vil om din krybbe strø,
For deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
At du er født her inne
hjertets dype grunn!
«Skal da min Gud seg skjule i andres stall og strå?»
Det var trongt for Jesus då han kom til jord. «Og ho fødde son sin, den fyrstefødde. Ho sveipte han og la han i ei krubbe, for det var ikkje rom åt dei i herberget.» (Luk 2:7).
Det har alltid vore trongt for Jesus her på jord. Ei ussel mottakings, må ein sei. «Han kom til sitt eige, men hans eigne tok ikkje i mot han.» Likevel kom han.
«Han gjorde seg ringe for rikdom og bringe din arme og fattige sjel.» Han steig ned i det låge, for at me skulle få stiga opp i det høge til barnekår hos Gud i hans evige sæle. Slik elska han.
Og «alle som tok imot han gav han rett til å vera Guds born, dei som trur på namnet hans.»
Har han fått rom hos deg, i ditt hjarta og din heim?
Godt er det for alle som i sanning kan be:
«Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke, kom Jesus dog her inn.»
