Det var gudstjeneste i lokalmenigheten og samlingen åpnet med barnedåp – handlingen var vakker, utført med alvor, ro og høytidelig glede. Da den lille behørig var tatt inn i Guds menighet, kom turen til prekenen, og presten gjorde et poeng av å stoppe opp ved søndagens lesetekst:
Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse. Herren glemmer ikke Sion. Sion sier: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. Jes 49:13-15
En ung mor hadde nettopp stått ved døpefonten med spebarnet sitt, og minutter etter leses det fra prekestolen om Herren som likner seg med en kvinne med et diende barn, for å understreke at han ikke kan glemme sin lille. Menigheten ble selvfølgelig gjort oppmerksom på parallellen, og folk nikket – også jeg.
For jeg har båret barn i kroppen. Jeg har født med smerte og næret mine små. Kroppen min har vært fininnstilt på et lite menneske; jeg «hørte» ham før han begynte å skrike, og kjente brystene bli harde og ømme og fulle av melk enda før han begynte å kave etter mat.
Sion sier: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.»
Kan en kvinne glemme sitt diende barn? Nei, roper kroppen, det er umulig! Men når barnet er avvendt, kan en omsorgsfull mor glemme den lille hun bar? Mange kvinner vil riste på hodet. Med strekkmerker over mage og lår har barnet satt sin uutslettelige signatur i mors huds minnebok. Og bak huden, inne i morshjertet, har det også etterlatt seg spor som verken tid eller avstand kan viske ut.
Selv om mor skulle glemme, skal ikke Herren glemme deg.
Slik er det altså, så nært. Lik en mor fulgte Herren meg da jeg var et foster (Sal 139:16). Før jeg roper, hører han meg (Jes 65:24). Han kjenner smerte før min klage får lyd. Før tårer renner fra øynene mine, gråter han. Lik den ammende kvinnekroppen er fininnstilt på barnets behov, er han fininnstilt på mine.
Og enda mer: Om en mor, mot alle odds, skulle glemme – er glemsel umulig for Herren. Han kan ikke velge meg bort. Dype naglemerker forteller hvordan han selv har valgt å binde seg til meg. Herren som ble menneske har tegnet meg i sine hender (Jes 49:16), mitt navn er risset inn i hans nakne huds minnebok.
Kunne det lille dåpsbarnet få en sterkere hilsen? Selv om Herren ville, kan han ikke glemme deg! Dette er barnekåret. Da korset i dåpen ble tegnet over ditt bryst, glinset det rødt i hans sår. Med smerte har Herren prisgitt seg sine.
Denne andakten ble første gang publisert i 2018
