«Å leva det er å elska ... Kjærlighet fra Gud springer like ut ... Alltid freidig hvor du går ...» En begravelse er kanskje det stedet nordmenn flest møter salmesang i dag. Det er også her mange skal gjøre et valg om hvilke salmer som skal synges. Men hva skal man da velge, og hva bør komme til uttrykk?
«Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen stå opp.»
Dette er de mest kjente ordene som møter oss når vi samles til begravelse i våre kirker og kapell. Ord som kan oppleves på så mange ulike måter. Alt etter hvilken erfaring vi står igjen med, der vi står rundt kisten. Følelsene kan variere. Noen av oss kjenner på stor sorg. Andre kan kjenne på lettelse. Noen kjenner på takknemlighet. Andre på sinne. Døden rammer oss så ulikt. Men én ting er sikkert: «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli.»
Bakgrunnen for disse ordene, de finner vi helt i starten av Bibelen. Den gang Gud hadde skapt verden, og syndefallet var blitt en realitet. De første menneskene, Adam og Eva, måtte forlate paradisets hage. Da fikk de høre fra Gud: «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Av jord er du og til jord skal du bli.» Og det er her, i disse gamle ordene, at vi finner bakgrunnen for det vi hører når vi er samlet til begravelse: «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli.»
Men for et kristent menneske stopper det ikke der. Det fortsetter: «Av jorden skal du igjen stå opp.»
Håpet. Håpet kommer til oss. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Gud gav ikke opp sin skapning, men vil at alle mennesker skal bli frelst. Derfor skal en kristen begravelse nettopp minne oss om og forkynne dette håpet for oss. I forkynnelsens ord, men også gjennom sangen.
I Den norske kirkes gravferdsliturgi begynner man skriftlesningene med å si: «La oss høre hva Guds Ord vitner om livet og døden, om dommen og vårt håp i Jesus Kristus». Dette er en god pekepinn også til hva salmene bør forkynne for oss. For det er det de skal. Salmene skal være med på å forkynne til oss som sitter igjen. Lov og evangelium. Forkynne Jesus, han som er «veien, sannheten og livet».
Dette gjør at vi får et lite hav å velge fra, når vi skal finne salmer til en begravelse. Men jeg vil her trekke frem noen, som jeg mener er særlig godt egnede. Noen kjente og noen kanskje litt mindre kjente. Felles for dem er det at de peker på Jesus, på frelsen og på håpet vi eier i ham.
«Deg være ære, Herre over dødens makt!
Evig skal døden være Kristus underlagt.»
(nr. 197, ref.)
«Deg være ære ...» Påskesalmen fremfor noen, og jeg har lyst til å legge til: begravelsessalmen fremfor noen. Få salmer er vel mer kjent – og få salmer proklamerer så tydelig for oss påskens håpefulle budskap. Jesus vant over døden og kan med rette kalles «Herre over dødens makt». Det er et seiersmotiv i denne salmen. Her hører vi en gjenklang fra Paulus i 1. Kor. 15, 55: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»
Dette er ord til oppmuntring og trøst inn i det rommet som preges av sorg. Fordi det vitner om at døden ikke lenger har det siste ordet. Det kan se slik ut, at døden fortsatt har et grep om oss, men «trygg er troens grunn» – for Jesus har vært der – og nå er han her. Det å stå ved gravkanten å synge «Deg være ære», det gir et håp om det som kommer og samtidig får vi proklamere Jesu seierrike død og oppstandelse her og nå.
«Frykt ikke mere! Evig er han med.
Troens øye ser det: Han gir liv og fred.
Kristi navn er ære, seier er hans vei,
evig skal han regjere, aldri frykter jeg.»
(nr. 197, vers 3)
Påsken gir oss egentlig de salmene vi trenger for den kristne begravelse og vi kan egentlig bare slå opp i salmebøkene og finne frem påskesalmene. Likevel vil jeg bare ta med ett eksempel til fra påskens salmer. Nemlig Grundtvigs «Påskemorgen slukker sorgen».
«Påskemorgen
slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid;
den har oss givet
lyset og livet,
lyset og livet i dagning blid.
Påskemorgen
slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid.»
(nr. 196, vers 1)
Salmen taler rett inn i sorgen og forteller oss at det som skjedde påskemorgen, det «slukker sorgen til evig tid». Igjen er det et seiersmotiv vi møter. Seieren som paradoksalt nok møter oss i døden, det vi i teologien kjenner som hvetekornets lov. Jesus sier i Joh. 12, 24: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Det er det paradoksale i den kristne tro og som samtidig kan snu alt fra sorg til glede.
Grundtvig har med et genialt uttrykk i vers 4. «Død er døden ...» synger han. «Død er døden som syndens sold», det handler om det Paulus skriver om til oss i Romerbrevet 6, 23. Om døden som «syndens lønn». Men i Kristus har vi del i det evige liv – for han er den som har «bøtt ... brøden», altså «sonet» straffen vi skulle hatt. Og derfor kan vi synge om det fremtidshåpet som Paulus beskriver for oss i 1. Tess. 4, 17, og som vel har gitt oss tanken om at når vi dør så skal vi til himmelen:
«Se, i skarer
opp vi farer,
opp vi farer fra grav i sky.
Tungene gløder,
Herren vi møter,
Herren vi møter med lovsang ny.
Se, i skarer
opp vi farer,
opp vi farer fra grav i sky.»
(nr. 196, vers 6)
Apropos himmelen. En salme som ofte synges i begravelser, nettopp fordi den er godt egnet – og på grunn av sin vakre melodi, det er «Eg veit i himmerik ei borg». Denne salmen er skrevet som en samtale mellom Jesus og menigheten. Hvor menigheten er som en pilgrim som lengter etter himmelriket og fellesskapet med Jesus.
«Eg veit i himmerik ei borg,
ho skin som soli klåre,
der er kje synder eller sorg,
der er kje gråt og tåre.
Der inne bur Guds eigen Son
i herlegdom og æra,
han er mi trøyst og trygge von,
hjå honom eg skal vera.»
(nr. 882, vers 1-2)
Jesus som eneste vei til frelse kommer sterkt til uttrykk i denne salmen. Det gjelder også luthersk nådemiddelforkynnelse. I Guds ord og i sakramentene er det at frelsen og syndsforlatelsen gis oss og her stadfestes håpet i oss om det evige livet. Selv om melodien er vemodig, så vitner teksten om den glede vi eier i Jesus, at vi skal få komme hjem til «Vår Far i himmelen». Slik sett kan melodi og tekst også si noe om den dobbelthet vi som kristne mennesker bærer på i møte med døden. Det er trist, men det finnes også en dyp glede.
«Eg med mitt blod deg dyrt har løyst
eg inn til deg vil treda,
og gjeva hjarta mod og trøyst
Og venda sorg til gleda.
Er du meg tru og bruka vil
Guds ord og sakramente,
Di synd er gløymd, di sorg vert still,
Di heimferd glad du vente!»
(nr. 882, vers 4-5)
Den gode forventningen til det som kommer er veldig tydelig i den neste salmen jeg vil trekke frem. «Ja, engang mine øyne skal se Kongen i hans prakt» synger Karl Marthinussen. I salmen, som også har en forventningsfull melodi, hører vi om den gang alt skal forvandles til det gode. Gjennom fire flotte vers forteller Marthinussen hvordan det som her var mørkt og vond skal forvandles til glede. Det er Åpenbaringsbokens bildebruk som kommer til uttrykk – hvor mørket er overvunnet, lyset har seiret.
«Ja, engang mine øyne skal se kongen i hans prakt;
tilbede i hans tempelhall hans nåde og hans makt.
I et krystallklart hav av lys forsvinner tidens natt og gys,
forvandlet blir hver gåte her til lovsangsjubel der.»
(nr. 895. vers 1)
Og igjen handler det om å få komme hjem. Til det rette hjem. Det hjemmet Adam og Eva måtte forlate, men som nå er åpent for oss igjen – og der står den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus med åpne armer og ønsker oss velkommen tilbake, velkommen hjem igjen. Og her skal alt bli nytt, slik Jesus har lovet. Svetten i ansiktet, gråten i øynene, sorgen i hjertet, smerten i kroppen. Ja, til og med døden skal en dag bli borte. For det kommer en ny himmel – og en ny jord – det nye Jerusalem (Åp. 21, 1-5):
«Så er jeg frelst, så er jeg fri, så har jeg vunnet frem.
Så er min strid med ett forbi, så er jeg i mitt hjem.
Det hjem min frelser lovet har hver den som korset med ham bar,
Guds paradis, vårt rette hjem, det ny Jerusalem.»
(nr. 895, vers 4)
Vi må ta oss plass til å si bittelitt om en nyere salme også. Her møter vi også en forventningsfull melodi og tekst. Eyvind Skeies tekst, «Jeg tror på jordens forvandling», sier mer om «en ny jord» enn om «en ny himmel». Dette kjenner vi særlig fra Åp. 21, hvor det nye Jerusalem «stiger ned fra himmelen» (v. 2). En dag kommer forvandlingen vi venter på, jf. 2. Pet. 3, 13.
«Bak døden venter Jesus. Den som vil tro, skal se!» skriver Skeie. Det er et håpsbudskap som passer godt inn i en kristen begravelse. Og samtidig er teksten tydelig på at dette løftet er knyttet til troen på nettopp Jesus. I ham blir døden forvandlet. I ham oppfylles salme 126, 5: «De som sår med tårer, skal høste med jubel.» I Jesus kan vi synge – og leve – med god forventing til det som kommer.
«Jeg tror på jordens forvandling.
En tid, et sted, en gang
skal alle ting bli nye
og alt blir fylt med sang!
Ja, jorden skal fornyes,
og gode ting skal skje!
Bak døden venter Jesus.
Den som vil tro, skal se!»
(nr. 899, vers 3)
Helt til sist skal vi ta med oss en Luther-salme. Som vel egentlig må sies å være en gjenfortelling av Jesu ord til Maria, den gang Lazarus var død (Johannes 11, 25). Jesus er «oppstandelsen og livet». Det er på ham hele vår tro bygger, og det er i ham vi både får leve og dø. I Jesus blir ikke døden noe vi skal frykte – for den som tror på Jesus «skal leve om han så dør».
Luther sier selv i En preken om å forberede seg på å dø (holdt høsten 1519): «... hva mer skal vel din Gud gjøre for deg, for at du villig skal ta imot døden, ikke frykte den, men overvinne den? Han viser deg og gir deg i Kristus livets, nådens og salighetens bilde, for at du ikke skal forferdes av dødens, syndens og helvetes bilde. Dertil legger han din død, din synd og ditt helvete på sin aller kjæreste Sønn, overvinner dem for deg og gjør dem uskadelige for deg. Så lar han også dine anfektelser ved døden, synden og helvete gå over på sin Sønn, lærer deg å holde deg til ham, og gjør dem uskadelige og mulige å bære.»
Og da er det bare å synge med Luther:
«Oppstandelsen og livet visst
det er den Herre Jesus Krist;
ved tro på ham vi livet får
om enn vårt legems liv forgår,
og den som lever og som tror,
skal aldri dø, det er Guds ord.»
(nr. 880, vers 1)
Salmesangen i en begravelse, de skal vise oss Jesus. For «... dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.» (Joh. 17, 3)
(Salmene er hentet fra Norsk Salmebok 2013, nummer og versinndelingen viser til denne.)
