Du har kanskje opplevd at du står i en samtale med noen. Alt virker fint, helt til du oppfatter at den du snakker med har misforstått. Du brukte de samme ordene, men meningen ble ulik.
Vi forstår ikke alltid det samme, selv om vi hører de samme ordene. Slik kan det være når vi forsøker å forstå Guds Ord. Når vi leser, stiger vi inn i Bibelens fargerike paradis med vårt liv, våre erfaringer og våre forestillinger om hvem Gud, verden og vi selv er.
Vi kan bruke ordet «Far» som et eksempel for å introdusere temaet. Ordparet «far-barn» mener jeg er blant de vakreste ordparene Bibelen gir oss for å beskrive noe av forholdet mellom Gud og mennesker. Samtidig kan det være ord som på smertelig vis pløyer ned i menneskers sjelsliv, fordi noen mennesker nettopp ikke har hatt en god far. Ordet kan romme en erfaringsdimensjon av smerte, savn, sorg eller svik.
Men hvordan taler Gud inn i vår erfaringsdimensjon? Dette leder oss inn i et større spørsmål: Hva vil det egentlig si å forstå? Og hva skjer når Guds Ord tiltaler oss direkte inn i vår forståelse – inn i den enkeltes historie, erfaringer og sansing av verden?
Det er særlig dette siste spørsmålet jeg skal prøve å gi noen svar på i denne artikkelen. For å si litt om hvor artikkelen vil, presenterer jeg forståelsen som en livslang kontinuerlig trefoldig bevegelse mellom «forforståelse», «kors» og «oppstandelse». Dette er tre store bibelske motiver som gir oss en inngang til å undersøke hva Bibelen kan lære oss om forståelsen. Artikkelen – som en mer oppbyggelig og formidlende tekst – tar inspirasjon i siste kapittel av min masteravhandling.
Gud som skaper
Først skal vi si noe om forståelsen i relasjon til Gud som skaper.
Salmisten skriver i Salme 19,2: «Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort.» Paulus sier noe lignende i Rom 1,20: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.»
Naturen og skapelsen vitner om Gud som skaper og opprettholder. Mennesket har også en moralsk erkjennelse som gjør at vi kan skjelne mellom rett og galt og holde rett og orden i samfunnet. I luthersk teologi knyttes dette blant annet til det som ofte kalles lovens første bruk. Vår menneskelige forståelse er altså ikke uten verdi. Den gjør oss i stand til å orientere oss i verden og forholde oss til andre mennesker.
Samtidig påpeker Skriften at mennesket er underlagt syndens tyranni over livet (Rom 6,12–14). Vi har en kamp i oss selv (Gal 5,16–17), hvor vi daglig må vende oss til Kristus. Synden gjør dermed også noe med vår forståelse. Den er ikke bare begrenset, men formørket og feilaktig. Med vår egen, nakne erfaring kan vi derfor ikke skue Gud Fader, Skaperen, slik han virkelig er. Dette kommer frem i Paulus’ retoriske spørsmål til korintermenigheten: «For hvem har kjent Herrens sinn, så han kan gi ham råd?» (1 Kor 2,16).
Menneskets naturlige forståelse av Gud er altså både reell og begrenset. Skapelsen gir oss noe å forstå, men synden gjør at vår forståelse ikke er en tilstrekkelig målestokk for virkeligheten.
Om forforståelse
Alt dette peker mot det som i faglitteraturen kalles forforståelse. Vi har på forhånd en forståelse av hvordan Gud, mennesket og verden er, formet av tidligere erfaringer. Summen av disse erfaringene kan beskrives som en forståelseshorisont. Vi har et hav av knagger og hyller i hodet som vi bruker for å gi mening til det vi opplever. Erfaringene våre danner en horisont som er forskjellig fra menneske til menneske og fra samfunn til samfunn. Vi har derfor også en begrenset forståelse av mennesker og ting vi ikke kjenner til.
Forståelseshorisonten er både noe positivt og negativt. Den gir oss tilgang til verden og gjør forståelse mulig. Samtidig er horisonten vår formet av våre begrensede erfaringer og, teologisk sett, tildunklet av synd. Dette blir særlig tydelig når det gjelder kunnskap om Gud. Som Paulus sier: «vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis» (1 Kor 13,9).
Forståelseshorisontens betydning for forståelsen blir synlig når apostelen Filip møter den etiopiske hoffmannen på reisen fra Jerusalem. Hoffmannen leser fra Jesaja, og Filip spør ham: «Forstår du det du leser?» Hoffmannen svarer: «Hvordan skal jeg kunne forstå når ingen forklarer det for meg?» Så ber han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham (Apg 8,30–31).
Hoffmannen hadde vært i Jerusalem for å tilbe, og den jødiske troen hadde trolig allerede utvidet hans forståelseshorisont. Likevel manglet han noe som gjorde at han kunne forstå teksten han leste. Det er først når Filip forklarer evangeliet for ham, at teksten åpner seg på en ny måte. Da de kommer til vannet langs veien, lar hoffmannen seg døpe.
Her møter vi noe grunnleggende ved kristen forståelse. Mennesket kommer ikke til Gud bare ved å se innover i sin egen erfaring. Forståelsen trenger å bli møtt av talte ord som kommer utenfra. Hoffmannens forståelseshorisont var ikke verdiløs. Den gjorde det mulig for ham å lese Jesaja med nysgjerrighet. Men den var heller ikke tilstrekkelig. Han trengte at Skriften ble åpnet for ham, og at evangeliet ble forkynt.
Ny forståelse måtte altså til. Men hva skjer med menneskets forforståelse når den møter Guds åpenbaring?
En Gud som skjuler seg
Menneskets forståelseshorisont tenker gjerne at en Gud som kommuniserer, må gjøre dette gjennom makt, visdom og mirakler. Makt blir et tegn på Guds nærvær, herlighet et tegn på hans velsignelse. Gud har riktignok vist seg slik (2 Mos 3,1–10), særlig i Det gamle testamentet.
Men når Gud åpenbarer seg selv i Sønnen, Ordet som ble menneske og vår frelser, gjør han seg kjent på sitt mest intime: Han kommer som tjener (Fil 2,6–7; Joh 13,14). Denne underlige realiteten beskrives så banalt og enkelt i en kjent barnesang:
Hvorfor valgte du en eselfole, Jesus?
Du kunne i det minste valgt en hest!
Du gjorde deg så ussel og så liten,
mens folkemengden ville lage fest.
Hvorfor er det dette Gud formidler om seg selv når vi skal forstå Guds indre liv? Paulus setter det hele i perspektiv:
For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. (1 Kor 1,18)
Og videre:
Det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. (1 Kor 1,28–29)
Vi opplever, både i frelsesfortellingen om Jesus og i vårt eget liv, at Gud er skjult for oss. Gud skjuler seg når han åpenbarer seg. Han kommer til oss på en måte som stadig utfordrer våre forestillinger om hvordan Gud burde være.
Korset – Guds oppgjør med menneskets feilaktige forforståelse
Gjennom korset røsker Gud i menneskets forståelse. Det som er svakt og ikke har kraft i seg selv, er det Gud velger å æres gjennom (1 Kor 1,27–29; 2 Kor 12,9). Dette gjelder også hvordan kirkens vesen fremtrer for verden (1 Kor 1,26–29; 2 Kor 4,7–10).
Noe av dette peker Luther på i sin kjente tredeling av hva som kjennetegner en teolog: En teolog grunner (meditatio) over Skriftens ord, ber (oratio) til Gud med tillit og takk, og kjenner på prøvelser og lidelser i sin hverdag med Gud (tentatio).
Vi kan si at mennesket kommer til verden med en forforståelse. Det er den forståelseshorisonten vi møter verden med. Men så møter forforståelsen korset. I korset, i forsoningen og i det som virker skrøpelig og lite i menneskers øyne, skjuler Gud seg. På den måten dømmer han våre falske antakelser om hvordan Han er. Gud fører våre skjulte forestillinger frem i lyset, også for oss selv. De sidene ved oss selv som vi ikke kjenner eller ser, blir synliggjort, og det i oss som står Gud imot, blir konfrontert og må dø.
Ved å fornekte oss selv, ta opp vårt kors og følge ham (Luk 9,23) på forståelsens vei, blir våre gamle misforståelser om Gud til stadighet drept. Vårt liv er skjult med Kristus i Gud (Kol 3,3), samtidig som Guds lys skinner inn i mørket (2 Kor 4,6).
Vi møter korset i dåpens vann, hvor det alminnelige vannet blir båret av Guds Ord. Vi møter korset i nattverdens brød og vin, hvor Kristus gir seg selv til oss gjennom det alminnelige og synlige. Vi møter korset i hele Bibelens vitnesbyrd, hvor feilende profeter, kriger, sørgende mennesker, kvinner og menn formidler Guds tiltale til oss. Vi møter korset i den deprimerte forkynneren som sliter hjemme med kone og barn, men som i Guds kraft taler ut det evangeliet han selv har hørt til den lille forsamlingen på benkeradene.
Her møter tilhøreren forståelsens død, mens han sitter på den harde kirkebenken i et ønske om å forstå Gud.
«Gud er død! Gud forblir død! Og vi har drept ham!» – Friedrich Nietzsche
Nei. Den falske gud som vår forforståelse til stadighet skaper, er død. Den forblir død, og Gud har drept ham på korset.
Korset som ikke-liv, ikke-tid og ikke-språk
Her tjener «kors» som et bredere, metaforisk begrep for hvordan Gud møter mennesket gjennom lidelse, prøvelse og det i verden som bryter ned våre menneskelige forestillinger, slik at vi ikke lenger kan forstå Gud, verden eller oss selv på samme måte som før.
Noe av dette rommer Martin Luther i de beslektede begrepene «anfektelse» eller «tentatio».
Korset gjør verden mer usammenhengende, mer heslig og mindre harmonisk.
Gud som god er skaper og opprettholder av verden, også vår forståelse. Samtidig, paradoksalt nok, bærer vi til stadighet kors i livet. I prøvelser, lidelser og livets mørkere sider møter vi stumhet.
Jeg husker fra et møte med døden i nær familie at spørsmålet ble stilt til Gud: «Gud, du har tatt ham opp til deg, men hvilken trøst gir det når han ikke er hos meg?» Er det noen himmel over livet når mitt levende lille glimt av himmel er borte?
Slik roper også salmisten til Gud i møte med døden: «For i døden er det ingen som minnes deg. Hvem priser deg i dødsriket?» (Sal 6,6).
Her står vi overfor en virkelighet som er kompleks. For hvordan og hvor langt kan vi egentlig beskrive det jeg her har valgt å kalle korset?
Korset, kaoset, slår deg i ansiktet. Ordene blir borte. Språket om tilværelsen blir ødelagt, kontinuerlig utilstrekkelig. Det blir som om det er et gap mellom ordene jeg tenker og opplevelsen som står fremfor meg. Gapet mellom mine ord og verden klarer ikke å møtes. Korset fremstiller ikke-språk for oss.
Som den kristne filosofen Søren Kierkegaard kjent sa: «Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs.» Men når livet bakover i tid er uforståelig, blir det vanskelig å leve fremover mot fremtiden. Slik blir korset også ikke-tid. Ikke fordi tiden faktisk opphører, men fordi forholdet til tiden bryter sammen. Fortiden lar seg ikke lenger forstå, nåtiden oppleves som fastlåst, og fremtiden blir vanskelig å se for seg. Alt jeg har, er det smertelige eller uforståelige øyeblikket.
Når tiden nærmest slutter å gå, og du møter et fenomen som ordene ikke klarer å romme, slutter livet å slå forover. Forståelsen blir stående fast, og Gud som språkets, tidens og livets Herre blir skjult eller borte.
Et lite sidespor – Om livsnær teologi
Martin Luther kalte dette «den skjulte Gud». Korset jeg beskriver, oppstår i møte med den skjulte Gud. Vi står overfor sider ved virkeligheten som fremtrer som mysterium eller paradoks. Våre vante dommer over det som skjer, og over om det er godt eller ondt, strekker ikke lenger til.
Når erkjennelsen ikke klarer å gripe det som skjer, eller forstå dets hensikt, godhet eller ondskap, kan erfaringen fremtre som Gudsfravær. Det Gud åpenbarer for oss, har en sammenheng som kan beskrives: Det har et språk, en historie og et mål. Det er levende. Men i møte med den skjulte Gud kan disse sammenhengene bryte sammen. Språket blir utilstrekkelig, tiden mister sin retning, og livet lar seg ikke lenger forstå som en sammenhengende historie. Det som skjer, blir dermed også moralsk ubegripelig. Vi klarer ikke lenger å se hvordan det kan forstås som godt eller ondt.
Slik rommer vårt teologiske språk, dersom det virkelig står i kontakt med menneskers virkelighet, ofte paradokser. Det åpenbarte og det skjulte, bruddet og kontinuiteten, står ikke utenfor hverandre, men møtes i den virkeligheten mennesket forsøker å forstå.
For luthersk teologi er med rette fult av slike paradokser:
- Gud er både skjult og åpenbart, fjern og nær, hellig og nådig.
- Gud er herre over livet, men møter oss i døden.
- Frelsen er helt og fullt Guds verk, men troen er samtidig menneskets virkelige tro.
- Kristus er sann Gud og sant menneske.
- Brødet og vinen er brød og vin, men også Kristi kropp og blod.
- Mennesket blir rettferdiggjort av nåde, men lever samtidig som synder og rettferdig.
- Den kristne er en fri herre over alle, og samtidig alles frie tjener.
- Guds Ord er klart, men samtidig uutgrunnelig dypt.
- Guds rike er allerede kommet, men er ennå ikke fullt synlig.
- Oppstandelsen har begynt, men døden er ennå virksom.
- Gud er allmektig, men det onde er likevel en realitet.
Når mennesker prøver å skape et fullstendig teologisk system som er «vanntett» hvor en skal forklare Gud fullt ut – bedrive guddommelig sosiologi – sementeres en avstand mellom teologien og livet selv. Da gis det ikke rom for korset i teologien. Ikonet (bildet av Gud) som teologien maler ut (Gal 3,1) blir tydeliggjort når skyggene (korset) i bildet trer frem. Har ikke teologien rom for korset – forståelsens brudd – i relasjon til menneskets naturgitte forforståelsen, lar vi ikke forståelsens oppstandelse i teologien heller tre tilstrekkelig frem.
Oppstandelsen som forståelseskategori skal vi videre inn på nå.
Oppstandelsen – Når Kristus åpner forståelsen
Etter Jesu død på korset var hans disipler rådløse og i sorg. Det de forsto og hadde sett, var et faktum. Jesus var død, og ingen kunne gi ham tilbake til dem.
Maria Magdalena og andre kvinner gikk til graven for å salve Jesu kropp.
Graven var tom. Maria sto og gråt.
Noen engler sto i graven og «De sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!» (Joh 20,13)
Hennes forforståelse om døden var så sterk at hun ikke la merke til englene. Lengselen etter det hun kjente, og forventningene hun hadde, klorer seg fast.
En lignende hendelse finner vi i Lukas 24,21–24, hvor mennene på vei til Emmaus opplevde et brudd i forståelsen sin. Mennene sa om Jesus: «Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel» (v. 21). Deres forståelseshorisont ga en type forventning til hvordan Messias skulle være, men nå hadde de et møte med korset. Deres forståelse var drept. Den oppstandne Jesus går med dem og vandrer på skjult vis sammen med dem.
Maria snur seg og får se Jesus, men tror det er gartneren (Joh 20,15). Så tiltaler Jesus henne i hennes fortvilelse: «Maria!» Maria møter evangeliets sjokk, og utbruddet blir «Rabbuni»/Mester! I Guds tiltale til Maria bryter evigheten inn i tiden, og den døde forståelsen gjennom Guds Ånd, hans livspust, levende på en ny måte. Maria kan ikke annet enn å løpe til sine venner og fortelle de gode nyhetene.
På lignende vis får Emmausvandrerne et sjokk i møte med Jesus: «Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, ba velsignelsesbønnen og brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem. Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!» (Luk 24,30–32). Jesus hadde formidlet om seg selv i Skriftene, og når han delte måltid med dem og de fikk brødet i hendene, så de Jesus. Senere viser Jesus seg for disiplene på nytt, hvor han viser dem naglemerkene, og hvor han igjen spiser mat og taler til dem. Da blir disiplenes forstand åpnet. De kunne forstå Skriftene.
Sjokket – Menneskets timelige møte med det evige
Jeg bruker den litt ukjente metaforen «sjokk» her, ikke som noe rent psykologisk, og heller ikke som noe mennesket selv bidrar med i mottakelsen av Ordet. Det er et bilde på hva som skjer når et Guds barn blir født. Barnet stiger ut av mørkets vann og inn i menneskets verden, hvor lyset strømmer inn. Det får luften i lungene, og det gråter. Slik møter barnet livets første sjokk.
Slik er det også når mennesket møter evangeliet. Faderen taler Ordet, Sønnen er kjærlighetens Ord til mennesket, og Ånden er pusten som bærer Ordet frem til oss. Det er en talebevegelse fra Gud til mennesket, og denne talen skaper liv (1 Mos 1,3; Joh 1,1–4; Joh 6,63). Det som blir talt utenfra, blir ved Ånden liv i mennesket innenfra (Rom 8,11; Tit 3,5).
Slik møter mennesket i evangeliet evigheten kledd i tidens forgjengelighet. Evangeliet er så klart at alle kan høre det, og samtidig så dypt at ingen kan uttømme det. Når mennesket hører at dette ordet er talt til meg, skjer det underlige: Vi forstår, og samtidig åpner det seg en virkelighet som er større enn forståelsen selv. Det er dette «sjokket»: Det evige møter det timelige (Joh 1,14; 2 Kor 4,18).
Kristus kommer oss så nær at vi kan motta ham, og likevel er han skjult for oss, Gud, herlig og hellig. Han vandrer med oss i Ordet, og vi mottar ham i brødet og vinen (Luk 24,15–16; Luk 24,30–32; 1 Kor 10,16). Slik er også hvert Ord som kommer fra Guds munn. Det taler til oss jordnært, klart og konkret, men i lesningen og mottakelsen bærer det en dybde som ingen menneskelig forståelse kan uttømme. Når Ånden åpner Ordet, blir det konkrete i Bibelens Ord ikke borte, men det trer snarere tydeligere frem (Luk 24,45). De jordiske bibelske ordene blir et kontinuerlig speil mot det himmelske og evige (2 Kor 3,18; 1 Kor 13,12).
Den kristne filosofen Søren Kierkegaard var inne på noe av det samme gjennom sitt begrep om «øyeblikket»: øyeblikket hvor evigheten bryter inn i tiden. Vi forstår evangeliet, men idet vi virkelig forstår det, oppdager vi paradoksalt nok at det er større enn det vi forstår (1 Kor 13,9–12).
Kristi underlige nærvær i livet
Slik gikk den oppstandne Jesus skjult sammen med Emmausvandrerne. Han var der hele tiden, men de kjente ham ikke igjen. Først da øynene deres ble åpnet, så de hvem som hadde gått ved siden av dem. Her ser vi også det Ånden gjør: Han åpner våre øyne for Kristus, som allerede har kommet oss nær.
For Maria, Emmausvandrerne, den etiopiske hoffmannen og disiplene ble Kristus og hans oppstandelse en omveltning av deres forståelseshorisont. De så ikke lenger verden på samme måte. Det som tidligere hadde vært uforståelig, ble nå forståelig i lys av Kristus. Den nye forståelsen er derfor ikke bare et nytt sett med tanker om Gud. Den springer ut av en ny virkelighet: Kristus selv er blitt vårt liv.
Oppstandelsen og døden er ikke bare transformativ informasjon, men noe som på underlig vis flytter inn i mennesket. Paulus skriver om det som skjer i dåpen i Romerne 6,5:
For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.
Et annet sted står det:
Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. (Gal 2,20)
Merk hvor nært den underlige foreningen med Kristus skjer når Guds Ord meddeles og når de deler måltid sammen. De får glimt av Gud og hans vilje. Slik blir forståelsen også mer enn en samling riktige tanker om Gud. Den blir en del av det nye livet i Kristus. Vi forstår ikke bare Kristus på avstand. Vi får del i ham. Kristus åpner forståelsen ved å forene oss med seg selv.
Slik går vi fra å skue naturens skjønnhet (Sal 8), til å tre inn for Guds ansikt og skue vår egen utilstrekkelighet: «Ve meg! Det er ute med meg.» Men vi blir ikke stående der. Gjennom Guds Ord åpnes forståelsen, og vi får skue Guds herlighet (Jes 6,2-8). Når vi så vender tilbake til verden, ser vi den med et annet blikk. Guds Ord blir som briller som lar virkeligheten tre frem med mål, mening og godhet. Verden er ikke blitt en annen verden, men den er blitt gjennomlyst av noe vi ikke kunne se før. Det er som om et usynlig, korsformet slør har lagt seg over skaperverket (2 Kor 4,7; Rom 8,22). Det synlige bærer nå vitnesbyrd om en usynlig virkelighet (Hebr 8,4-5).
Nattverden som eksempel - oppsummering
Vi har nå belyst en bibelsk livslang forståelsesbevegelse gjennom begrepene forforståelse, kors (ikke-tid, ikke-liv og ikke-språk) og oppstandelse (sjokk). For noen kan dette likevel virke temmelig abstrakt, og jeg har gitt noen litt uvanlige fagbegreper. Dette gjør jeg for å vekke frem det som allerede er kjent i Bibelen med nye ord og beskrivelser. Slik har jeg prøvd å gi gamle svar til nye spørsmål.
Vi kan derfor bruke nattverden som et helt konkret eksempel.
Hva er det som skjer i nattverden? Innstiftelsesordene blir sagt, og den som deler ut nattverden sier: «Kristi kropp, gitt for deg», «Kristi blod, utøst for deg». Mottakeren kommer med sin naturgitte forståelseshorisont og kunne ha spurt, slik det også står i Luthers lille katekisme: «Hvordan kan det at vi eter og drikker gjøre så store ting?»
Så møter mennesket korset. En ser på det lille brødet og vinen. Her møter en ikke den herlighetens Herre som mennesket kunne forventet. Gud korsfester våre forestillinger om hvor hans herlighet skal finnes. Han møter oss ikke først og fremst i det imponerende, men i det lille, det synlige og det alminnelige.
Likevel ser den troende et synlig evangelium: gitt for deg. Ordet er kledd i korsets drakt. I brødet og vinen kommer Guds ansikt fremfor oss på en måte som både skjuler og åpenbarer hans herlighet og nærvær.
Nattverden blir derfor også en forståelsens oppstandelse. I mottakelsen får mennesket, som Maria ved graven, møte den kjærlige gartneren, skaperen selv, Jesus Kristus. «Kristi kropp, gitt for deg.» Menneskets forståelse får et evangelisk sjokk. Det som så ut som bare brød, mottas som Kristi kropp. Og responsen – med våre tomme hender og knelende kropper – kan bli som hos apostelen Thomas: «Min Herre, min Gud!»
For i det lille brødet møter mennesket himmel og jord i samme person. Her får vi del i frukten av korset og oppstandelsen, og ikke minst i foreningen med Kristus. Det salige byttet finner sted: Han tar på seg mitt, og jeg får hans.
I nattverden får mottakeren ikke bare del i Kristus, men også i hans kropp, kirken. Vi blir ett med de andre kristne fordi vi blir forenet med den samme Kristus. Her får vi samtidig et skjult glimt av skapelsens mål: mennesker som lever i fellesskap med Gud og med hverandre, i lovprisning av ham. Den Gud som en gang så på mennesket og hele sitt skaperverk og sa at det var «svært godt», lar oss i Kristus få del i det livet han skapte oss til.
Den naturlige responsen blir som Maria ved graven, vi lovsynger etter nattverden og går ut til et «gå og tjen herren ved glede» hvor verden er gjennomlyst av Kristi skjulte nærvær. Det synlige peker mot det usynlige, og vårt arbeid i verden får del i håpet om den dagen da Gud gjør alle ting nye.
Forståelsen av Guds Ord er slik en livslang prosess, en pågående sirkulær bevegelse mellom forforståelse, kors og oppstandelse, i samhandling med helliggjørelsen – en livets vandring med Kristus. Rettferdiggjørelsen og mottakelsen av denne, selve troens innhold, er forutsetningen for forståelsen overhodet. Samtidig er Guds Ord, blant annet i Skriften, den styrende og primære aktøren i dette forståelsesforholdet. Det er viktige bemerkninger å ha i bakhodet mot avslutningen.
Hva sier så Bibelen om forståelsen?
Hvis jeg skal sammenfatte alt i ett bibelvers ville det være 2 Kor 10,3-5:
For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.
