Bibelen er en stor bok. Den er skrevet for å leses og for å bli prekt over. Mange predikanter må nok innrømme at tekstutvalget de har brukt, ikke dekker alt stoffet, slett ikke alt i Det Gamle Testamentet (GT). Men de fleste har en viss bredde i tekstutvalget og forsøker å forkynne om de ulike sidene ved Gud og ved troens liv som tekstene avspeiler. Personer som GT framstiller som idealer eller advarende eksempler, blir omtalt, historiske beretninger referert, tankevekkende visdomsord sitert og poetisk tilbedelse eller klage (som GT er så rik på) gjengitt – til hjelp og trøst.
Noen ganger leser predikantene profettekster med rystende alvor. Til angrende syndere henter de fram tekster med trøstebudskap. Begge deler skjer etter et visst analogi-prinsipp. De tenker med rette at tilhørere – som i dag er i en tilsvarende (analog) situasjon som GT-tekstenes tilhørere – ved Ånden merker det samme alvoret og får del i den samme trøsten.
GT – Menighetens og jødenes bok
Alt dette kan en predikant gjøre i visshet om at GT ikke bare er jødenes bok. Det er den troende menighets bok.
Jesus og apostlene brukte sterke ord om GT. For dem var GTs hovedbudskap Jesu person og verk. GT er nettopp som en pekefinger – rettet framover. Og når Jesus forkynnes, er temaet hans menighet aldri langt unna. Den troende menighet og dens framtidshåp er svært sentralt i apostlenes bruk av GT.
Peter hentet endatil fram det grunnleggende ordet om Israel som Guds eiendomsfolk og brukte det om den troende menighet:
Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys. (2 Mos 19,5-6)
Det samme ser vi i Hebr 4,9 der forfatteren omtaler det kristne håp og den kristne menighet som Guds folk:
Altså står det en sabbatshelg tilbake for Guds folk. (Hebr 4,9)
I Ef 2,19 brukes den familiære betegnelsen «Guds familie» (som også kan oversettes «Guds husfolk»). Apostlene forutsatte riktignok at det gamle eiendomsfolket, Israel ‘etter kjødet’, fortsatt er gjenstand for løfter fra den gamle pakts tid (f.eks. i Rom 9-11). Men de holdt likevel frimodig fram løfter adressert til Guds folk i GT og anvendte dem om/til de troende menighetene.
Jeg innrømmer gjerne at det ikke alltid er lett skjelne mellom GT-tekster der framtidsvisjonene gjelder Israel (‘etter kjødet’) som folk, og der de gjelder den kristne menighet og det eskjatologiske fredsriket. Men den utfordringen stilles en predikant noen ganger overfor.
Allegorisk tekstutleggelse ('åndelig' lesning)
Etter denne lange innledningen vil jeg dele med leseren en problemstilling som gjelder selve Kristus-forkynnelsen. Apostlene tok på alvor Jesu ord etter oppstandelsen da han overfor Emmaus-vandrerne «utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham» (Luk 24,27).
Men med hvilken rett – og hvordan – kan jeg gjøre det samme når teksten ikke direkte omtaler den kommende frelseskongen (slik det skjer i klare ord-profetier)? Hvordan skal jeg vite at jeg har for meg et forbilde på Jesus og frelsen i ham?
Jeg har hørt forkynnere tale godt og rett om Jesus med ulike tekster som utgangspunkt. Men noen ganger har jeg spurt meg selv: Er dette tekst-utleggelse? Er det ikke snarere assosiasjoner taleren har fått i møte med teksten? Et eksempel: Å forkynne om rettferdiggjørelsen ut fra teksten om Josefs kjortel blir ikke nødvendigvis vranglære, det er klart nok. Den som lar NTs frelsesforkynnelse være referanserammen, kan få sagt noe sunt og oppbyggelig om hvordan bli frelst.
Men vil ikke slike utleggelser få en bieffekt hos tilhørerne? Blir ikke deres GT-forståelse på denne måten løst fra historien? Vil ikke tilhørerne bli opplært til å tenke at poenget i teksten ikke er det som omtales der, men noe helt annet, noe på det åndelige plan?
Kanskje noen av dem også begynner å stusse litt. For var ikke Josefs kjortel en av grunnene til Josef-brødrenes frustrasjon? Ble ikke kjortelen i ettertid bare liggende som et vitnesbyrd for Jakob om sønnens død?
Et faguttrykk for denne tolkningstradisjonen er allegorisering. Ved allegorisering tas enkeltheter ut av sammenhengen og får en egen vekt uten at de ses i sin historiske kontekst.
GT-hendelser som Kristus-proklamasjon
I sommer hentet jeg på nytt fram et skrift som nettopp anvender GT-begivenheter om Kristus og frelsen i ham. Forfatteren drøfter ikke allegorisering som tolkningsprinsipp, men han tar oss med inn i en tolkningstradisjon der ytre begivenheter bevarer sin samtids-historiske mening og likevel får tre tydelig fram som Kristus-profetier.
Boken heter Om påsken og gjengir en påskepreken av en som var tilsynsmann for menigheten i Sardes i Lilleasia (ca. 170 e.Kr.). Han gikk under navnet Meliton. I første del av boken blir prekenen fyldig presentert av Oskar Skarsaune (Om påsken, Luther forlag 1997).
Melitons tekst er GTs beretning om påsken og utferden av Egypt, slik vi leser den i 2 Mos 12. Selve gjenfortellingen er både lærerik og gripende. Meliton tar historien på ramme alvor. De poetiske virkemidlene han bruker er effektfulle og levendegjør stoffet for leseren/tilhøreren. Her er et eks. fra gjenfortellingen hans:
Og mens fåret slaktes,
påskelammet spises,
mysteriet fullbyrdes,
folket gleder seg,
Israel besegles …
da kom engelen for å ramme Egypt …
Med treffende psykologisk innlevelse omtaler han både de førstefødte i Egypt (som skulle drepes) og Israelsfolket (som gledet seg over å bli spart av doms-engelen). Leserens aha-opplevelser kommer i tur og orden: «Ja, nettopp slik måtte hendelsen oppleves den gangen i Egypt!»
Å gjenfortelle beretninger fra GT med innlevelse (slik Meliton gjorde) har stor egenverdi.
Men det mest lærerike er Melitons videre anvendelse – og hans refleksjoner om sin egen tekstanvendelse. Han regner GT som en profetisk bok, det er hans utgangspunkt. Noen tekster er ord-profetier (dvs. enkeltutsagn, f.eks. utsagn som direkte skildrer konturene av den framtidige frelseskonge, jf. Jes 53.) Men teksten om påskefeiringen i Egypt er ingen ‘ord-profeti’. Her er selve begivenheten poenget. Og denne begivenheten ‘forkynner’. Meliton utfolder altså det som Krysostomos i sin tid (347–407) kalte hendelsenes profeti.
Uttrykket er talende for det vi kaller typologi: At en hendelse, person eller ordning i GT framtrer som type på noe som kommer i NT-lig tid. (Jf. begrepet ‘skyggebilde’ i Hebr. 10,1.) Melitons typologiske forkynnelse er nok beslektet med allegorisering (se ovenfor). Men hos ham får begivenheten – i sin sammenheng – et profetisk perspektiv som peker fram mot frelseshistoriens klimaks: Jesus og hans verk.
Meliton sier:
Med forbildet har det seg slik:
Det lages ikke som det endelige verk,
men som en modell
for at man kan gjennom den kan
se det fremtidige verk.
Derfor lages første utkast til det kommende verk,
av voks eller leire eller tre
slik at det framtidige verk
- større i høyde, sterkere i kraft,
- vakrere i formen og
- rikere i utsmykningen
kan ses i den lille og foreløpige modell.
Når virkeligheten som modellen avbilder, trer fram, mister modellen sin funksjon. Jødenes påsketradisjoner forplikter altså ikke den kristne menighet. Men omtalen av påsken i GT bevarer sin Kristus-proklamasjon. Den er en «hendelsenes profeti».
Meliton drøfter faktisk det fenomenet han selv gjør bruk av. Påskelammet var et forbilde (et bilde på forhånd) av Jesus som vår forsoner. Det som skjedde i Egypt, viser et mønster i frelseshistorien. Det peker fram mot klimaks – i Kristus. For frelseshistorien er – fra utvelgelsen av Abraham fram til Kristi død og seier – en eneste stor sammenheng.
Meliton tar tilhøreren med innom mange tilsvarende ‘skyggebilde’-tekster i GT. Forløsningen i Kristus er modellert i forbildene, hevder han.
Derfor: Vil du se Herrens mysterium,
se på Abel, som ble myrdet som ham,
- på Isak, som ble bundet som ham,
- på Josef, som ble solgt som ham,
- på Moses, som ble satt ut som ham,
- på David, som ble forfulgt som ham,
- på profetene, som led for Kristus som ham (Kristus selv).
Meliton vet at NT viderefører samme frelseshistorie som GT.
Han hadde nok sett dette allerede innenfor GTs egne rammer: Flere begivenheter knyttet til utferden av Egypt danner mønster på hvordan Gud vil handle i senere GT-lig tid. Det Gud gjorde da han frelste Israel fra slavekåret i Egypt, dannet utgangspunkt for – og var garanti for – løftene om utferden fra Babel flere hundreår senere. Utferden ble en oppfyllelse av de ‘hendelsenes profetier’ som er omtalt i Mosebøkene.
Men frelsen fra fangenskapet i Babylon var bare en foreløpig oppfyllelse. Guds mål med det hele var det Meliton kaller mysteriet: Hendelsene i frelseshistoriens sluttfase, forløsningen i Kristus.
Han er lammet som ble drept,
lammet som var taust.
Han ble født av Maria, det vakre hunlam.
han ble tatt fra flokken,
halt til slaktebenken,
ofret ved aftenstid …
Skillet mellom allegori og typologi
Dette er å lese GT åpenbaringshistorisk og typologisk. Denne tolkningsmetoden skiller seg fra allegorien ved at historiene tas på alvor som faktiske begivenheter og har sin opprinnelige mening i behold. Men de leses også som forberedende hendelser for noe langt større i samme frelseshistories sluttfase. ‘Hendelsenes profetier’ avspeiler (som profetier) en stigning i frelseshistorien.
Meliton fører altså videre det vi ofte ser i Paulus’ bruk av GT. Tankevekkende eksempler på dette finner vi i 1Kor 10,1–11. Her skriver han om Guds dom over Israels frafall i ørkentiden – og anvender hendelsene typologisk:
Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det. (1 Kor 10,6)
Dåpen motsvarer i denne teksten Guds frelseshandling da de gikk gjennom havet, nattverden motsvarer Guds frelsende nåde som ble rakt dem i mannaen (brødet de fikk i ørkenen). Og Guds truende dom over synden (synd som noen i Korint-menigheten forsvarte) motsvares av dommen som den gangen (i ørkentiden) rammet Israelsfolket. De nådde ikke fram til løftets land tross Guds nådehandlinger med dem. Liksom Israel stolte på at ‘sakramentene’ garanterte for frelsen – uansett hvordan de levde – kommer det lett inn en sakramentalisme i menighetene. Dåp og nattverd er nådemidler som Gud handler til frelse ved. Men der vantro og forsvar for synd rår, blir sakramentene til dom. Apostelen vil ha sagt: Dette forkynnes til oss i ‘hendelsenes profetier’ i Mosebøkene!
Men om vi bøyer oss for Herren i bot og bønn, forkynner ‘hendelsenes profeti’ at nåden fortsatt gjelder, for «vårt påskelam er slaktet, Kristus» (1 Kor 5,7).
Merk at hendelsene som her omtales, ikke bare pekte fram mot Kristi person og verk. De pekte også mot menigheten og troens liv i den nye pakts tid:
Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. (1 Kor 10,11)
Å skjelne mellom allegorisering og typologi er ingen enkel sak. Heller ikke Meliton løser alle problemer for GT-forkynnelsen. Men det åpenbaringshistoriske ‘overlys’ han anvender, setter oss på sporet. Og om vi holder fram apostlenes anvendelse av konkrete GT-begivenheter, har vi (som Meliton) allerede en serie tekst-enheter å ta med opp på prekestolen. Ja, Jesus selv lærer oss viktige ting om dette, jf. Joh 6 om den himmelske manna, livets brød, i forlengelsen av episoden vi kaller brødunderet.
Atten hundre år etter at Meliton skrev sin påskepreken, sammenfattet prof. Bruce NTs beskrivelse av Jesus som oppfylleren av løfter og motiver i GT. Her uttrykte han noe som samsvarer med Melitons glade Kristusforkynnelse. Det kan passe som oppsummering av denne artikkelen:
I Jesus er løftet oppfylt, pakten fornyet, profetiene oppfylt, loven oppfylt, frelsen kommet nær, den hellige historien har nådd sitt høydepunkt, det fullkomne offeret er gitt og blitt godkjent, den store øverstepresten over Guds hus har inntatt sin plass på Guds høyre side, den profeten som er lik Moses, har kommet, Davids sønn regjerer, Guds rike er blitt proklamert, Menneskesønnen har fått sitt velde av den gamle av dager, Herrens tjener, som er blitt slått til døde for sitt folks overtredelsers skyld og har båret de mange synder, har fullført sitt guddommelige kall … Han har sett frukt av sin sjelemøye og er nå blitt priset og herliggjort og høyt opphøyet. (Bruce, F.F 1968, Det som er sagt, Stockholm, EFS-forlaget, s.19)
