Midt i den siste store frafallstid i Dommernes bok levde Hanna. En helt vanlig kvinne. Likevel en uvanlig kvinne. Hun er en av de viktigste kvinnene i Israels historie. Men du leser om henne kun i to kapitler: de to første i Første Samuelsbok.
Navnet Hanna betyr «Nåde» eller «Nådig». Det passer så godt på henne. Selv fikk hun nåde fra Gud. Og hun alene gav en ny nådetid for Israel. Hvor mange mennesker Hanna fikk føre til Himmelen på grunn av det hun gjorde, vet bare Gud. De er utellelige. Det kan helt vanlige kvinner gjøre i dag også, om de bærer Jesu sinnelag.
Det er slik med frafallstider, både før og nå, at mennesker gjør det som er rett i deres egne øyne. Problemet er bare at det som oftest også er ondt i Guds øyne. Det er himmelvid forskjell på et verdslig sinnelag og Guds sinnelag. Det var himmelvid forskjell på Hannas sinnelag og resten av samfunnet.
Hannas historie må fortelles for å kunne forstå hennes storhet. Hun var gift med Elkana, en mann fra Efra’im. Det var en av Israels stammer, som levde litt nord for Jerusalem. Elkana elsket Hanna høyt. Problem nr 1 var at Elkana hadde en kone til; Peninna. Hun var ikke glad i Hanna. Enda verre var det at Peninna fikk flere barn, mens Hanna ikke fikk noen. Det tredje problemet var at Peninna gjorde livet så surt hun kunne for Hanna. Sluttsummen var at Hanna hadde det meget vondt i hverdagen. Vår Bibel forteller oss at det var Gud som hadde gjort det slik at Hanna ikke kunne få barn.
Hvert år drog denne familien opp til den hellige byen Sjilo, litt nord for Jerusalem, og ikke så langt fra der de bodde, for å tilbe og ofre til Gud. Hvert år i Sjilo satt Hanna og gråt sårt og bad og ville ikke spise. Elkana trodde Hannas store sorg gjaldt barnløsheten og mobbingen. Men han tok feil. Hanna sørget stort over noe helt annet.
Selv ikke den store presten Eli, som styrte gudsdyrkelsen i Sjilo, forstod hva Hanna sørget slik over. Han trodde faktisk at Hannas stille bønn, der bare leppene beveget seg, var på grunn av at Hun var beruset. Han gikk så langt at han irettesatte henne for dette.
Hanna fortalte at hun bar på en tung sorg og smerte og at hun utøste sitt hjerte for Gud. Det får presten Eli tilbake på riktig spor i sjelesorgen, og uten å vite hva Hanna hadde bedt om, lovde han at Gud ville svare på hennes bønn. Hanna ba da om, og takket Gud for, nåden framfor Guds øyne, og gikk glad derifra. Nå begynte hun å spise igjen.
Hva var det så Hanna hadde bedt om? Jo, hun ba om å få en sønn, men ikke av den grunn Elkana og alle de andre trodde. Hun ba om en sønn for Guds skyld, ikke for sin egen skyld. Sorgen gjaldt Guds store sak, ikke hennes egen sak. Sønnen ville hun ikke beholde selv, for at han skulle tjene henne, men hun ville gi sønnen til Gud for hele hans levetid å tjene Guds sak.
Innen ett år fødte Hanna en sønn, og hun gav ham navnet Samuel. Navnet betyr «Gud har hørt». Straks babyen hadde sluttet å amme, drog hun til Sjilo og gav gutten til presten Eli. Samuel vokste opp der i Guds hus og ble den siste dommeren i dommertiden og sto for en av de største fornyelser i Israels historie.
Når dette ble Samuels livskall, forstår vi også hva som var Hannas store nød. Samuel var Hannas bønnesvar. Hun ba om vekkelse for folket sitt, at de måtte bli frelst. Det er Jesu sinnelag. Det er Guds hjertesak. Det er drivkraften bak all misjon og vitnetjeneste.
Du finner den samme smerte som Hanna hadde, hos profeten Jeremia (Jer 23:9-11). Legg merke til likheten i det som beskrives! I Esekiel 9:4 leser vi om at Gud setter sitt merke på alle de som sukker og jamrer over alt det gudløse som skjer i samtiden. Paulus forteller om sitt hjertets store ønske: at hans eget folk må bli frelst (Rom 10:1). Det er rett og slett de frelstes fellesbønn, at de Gud elsker må bli frelst (Sal 60:7).
Da Hanna gav fra seg sin baby, for at Gud skulle sende vekkelse over folket, sang Hanna en lovsang. Legg merke til noe av det hun sier:
Mitt hjerte fryder seg i Herren! …for jeg gleder meg over din frelse! 1 Sam 2:1
Ingen er hellig som Herren. 1 Sam 2:2
En allvitende Gud er Herren, og Han prøver alle gjerninger. 1 Sam 2:3
Herren tar liv og gir liv, han fører ned i dødsriket og fører opp derfra. 1 Sam 2:6
Les gjerne hele Hannas lovsang. Den er mektig. Hun takker Gud for den Han er og hva Han gjør.
Det er imponerende at Hanna jublet for en vekkelse som hun visste ikke skulle komme før mange tiår senere. Det er tålmodighet og langsiktig tenking! Det er misjonsglød!
Hvordan gikk det med Hanna videre? Jo, hun reiste hjem. Men hun kom tilbake til Sjilo hvert år, med en ny ytterkappe til sin sønn. Presten Eli velsignet Hanna og Elkana, og Gud gav dem tre sønner og to døtre til.
Og Samuel? Han vokste opp hos Gud. Han vokste opp godt likt av både Gud og mennesker. Men han vokste også opp med Elis gudløse sønner. De kjente ikke Gud, men det var de som skulle overta ledelsen av gudsdyrkelsen. Det hadde vært katastrofe for folket. Selv ikke det frafalne folket ville ha dem. Og Gud ville ikke ha dem. Han åpenbarte sitt Ord for Samuel, og Samuels ord kom ut til hele Israel. Samuel ble den nye lederen, og vekkelsen spredte seg.
Gud svarte på Hannas smertebønn. Han vil også svare på din bønn, når du av hjertet gråter over syndene i folket og ber om deres frelse.
