Denne artikkelen er opprinnelig en tale som ble holdt i Ryenberget menighet 13.søndag i treenighetstiden.
"Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine. Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre." (Johannes 15,13-17).
Noen av dere har kanskje hørt om Charter-Svein. Han var med i et realityprogram som het Charterfeber. Konseptet var at man fulgte mennesker rundt om på de ulike Sydendestinasjonene nordmenn reiser til. Det ble et populært program og på bakgrunn av dette programmet fikk han en rekke ulike oppdrag og jobber.
Under koronapandemien i 2021, gjør han et stunt utenfor Stortinget og brenner munnbind som en protest mot myndighetenes restriksjoner i forbindelse med pandemien. Det ender med at han over natten mister alle jobber, og vennene fordufter som dugg for solen. Han blir helt alene, og han forteller om én venn som kom og var hos hele natten. Han gikk på en skikkelig smell både sosialt, psykisk og økonomisk.
Han hadde mange mennesker rundt seg, «venner», men det var sannelig ikke mange av dem som var venner. For en ting er å ha venner i medgangstid, når livet går godt, man er respektert og godt likt av mange. Men noe annet er det når man tabber seg ut og mister ansikt som Svein gjorde ved dette stuntet. Man sitter med skammen alene.
Mange opplever dette. Man trodde man hadde venner inntil man tabbet seg ut og livet raknet. Og det er ingen god opplevelse. Det kan faktisk ødelegge oss fullstendig. Det var en som definerte en sann venn på følgende måte: "En venn er en som kommer inn når verden går ut."
Hvem er det som blir hos deg uansett hva som måtte skje og hva du gjør? Venner er viktig og alle undersøkelser viser at vennskap er essensielt for psykisk og fysisk helse.
Vi sang: "Hvilken venn vi har i Jesus." Vet ikke om dere kjenner historien bak den sangen. Joseph Scriven skrev den sangen i 1855. Joseph var født i Irland. Han var ferdig på Trinity College og hadde en strålende karriere foran seg. Han han hadde møtt kvinnen i sitt liv og skulle gifte seg. Dagen før bryllupet faller hans forlovede av hesten i det hun går over en bro, havner i vannet og drukner. Joseph er knust, men denne hendelsen fører til at han blir en kristen.
Han reiser til Canada for å legge sorgen bak seg. Men han skulle oppleve sviktende helse og store utfordringer pga det. Men han møter en ny kvinne og finner kjærligheten på ny. De forlover seg og skal gifte seg, men rett før bryllupet blir hun syk og dør også hun. Gjennom disse prøvelser og lidelser får Joseph et veldig personlig møte med Herren. Han vier sitt liv til Gud og til arbeid blant trengende mennesker. Han giftet seg aldri.
Han har en aldrende mor hjemme i Irland som er syk, men han har ikke råd til å reise hjem til henne, men han skriver et dikt og sender til henne, og det er denne sangen, "Hvilken venn vi har i Jesus." En venn oppdager dette diktet ved en tilfeldighet og spør om å få ta det med og dele det. I 1868 lager sanger og komponist Charles Converse melodi til teksten. Det er blitt en av de mest kjente og brukte salmer, til både fest og sorg i verden.
Sangen blir altså til gjennom at Joseph Scriven går gjennom de tøffeste prøvelser og virkelig får erfare at Jesus ikke bare er hans frelser, men han er virkelig en venn som er der hos ham i hans dypeste fortvilelse.
I andre vers av sangen står det:
Blir du fristet eller prøvet
Synes livets kamp deg hård
Aldri skal du miste motet
Når i bønn til ham du går
Selv om kjærest venn deg svikter
Aldri svikter deg Guds sønn
Han alene deg kan trøste
Tal til ham om alt i bønn!
I teksten vi leste hørte vi Jesus kalle disiplene for venner. Sammenhengen han sier disse ordene til disiplene, er siste kveld han har med dem, før han blir overgitt for å lide og dø.
I siste vers i kapittel 14 hører vi at Jesus sier etter måltidet: "Stå opp, la oss gå herfra." De er med andre ord på vei til Getsemane. Og på veien dit er det han taler disse ordene.
"Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine." Å gi livet for et annet menneske er det største uttrykk for kjærlighet vi kan gi, sier Jesus. Og mange gjør det, gir sitt liv for andre.
Paulus sier i Rom 5: "For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." Eller fiender som han sier lenger nede."
Det er mennesker som gir sitt liv for andre, venner og familie, men Jesus gir sitt liv for sine fiender. Han går i døden for sine fiender for at de skal få muligheten til å leve.
Gud kan ikke vise sin kjærlighet på noen større måte enn det han gjør. Vi mennesker har så lett for å anklage Gud for å ikke være en kjærlig Gud. Hvordan kan han la alt dette skje med meg, sykdom, angst, uro, tap, krig og elendighet. Han kan umulig bry seg og være en kjærlig Gud.
Apostelen Johannes sier: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder."
Hvis vi lurer på om Gud elsker oss, se opp til korset, for der døde han for deg og meg for å være det fullkomne offer for din og min synd, som kunne slette all vår synd, rense oss for all synd, for at vi skulle få mulighet til å være sammen med ham i Guds rike.
Det er verdt å legge merke til hvordan Jesus bruker ordet venn, for han bruker det ikke bare om disiplene som tror på han. Han bruker det i flere sammenhenger. I Liknelsen om arbeiderne i vingården (Matt.20), møter vi en urimelig arbeider som klager og er egoistisk. Men Jesus svarer ham: "Venn, jeg gjør deg ikke urett."
Noen husker kanskje hva Jesus sa til Judas da han kom med soldatene i Getsemane? "Venn, hvorfor er du her?"(Matt.26,50). Jesus kaller ham for venn. Jesus er hans venn, men Judas har ikke tatt imot ham som hans venn.
Jesus står som venn til ethvert menneske. Ethvert menneske som kommer til Jesus, vil han være en venn for og møte som venn. Problemet ligger hos oss, som ikke vil være hans venn.
Når vi møter mennesker så skjer ett av tre. Du møter et menneske, men han liker deg ikke, men du liker han. Da blir det ikke noe vennskap. Eller du møter et menneske som du ikke liker, men det menneske liker deg. Det blir ikke vennskap av det heller. Eller du møter et menneske som du liker og som liker deg. Da blir det vennskap.
Jesus er en venn for ethvert menneske. Han sier ikke, nei, deg vil jeg ikke være venn med. Nei, han står der som din venn fordi han elsker deg uendelig høyt.
"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.", sier Jesu i Åp.3. Problemet er at det er vi som alt for ofte aviser han.
Mange mennesker kan oppleve det som Svein opplevde, man sitter med skammen, og det kan være uutholdelig. Men det er et sted vi kan gå hvor vi kan komme og få tilgivelse, der du blir møtt av en som vil være din nærmeste venn. Han er en venn som tar imot oss og som du og jeg kan være fortrolige med, betro alt, si alt, være åpen om alt, og møte deg som en venn og vise veien videre. Han vil tilgi og lege dine sår.
Å komme til Jesus er å komme til et fristed der vi får tilgivelse og nåde, og han tar bort skammen. Han møter oss med sann medlidenhet og omsorg. Han er en venn, med stor V.
Jesus sa videre: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere."(v.15). Jesus kaller oss ikke lenger tjenere, eller slaver.
Vi var slaver under synden og ufrie. Men han har fridd oss fra vår synd, slik at vi er blitt hans venner. Det som kjennetegner en sann venn, det er at det er åpenhet og tillit. Hvilken tillit og åpenhet har ikke Jesus møtt oss med?
Han har gjort kjent for oss alt han har hørt av sin Far. En som er slave, står utenfor og vet ikke hva som foregår inne hos han som er hans herre. Et menneske som lever uten Gud og er under denne verdens fyrste, Djevelen, skjønner ikke hva som skjer rundt ham. Han har ingen informasjon, forstår ikke verden og de åndelige ting, for Djevelen deler ikke noe for å ikke avsløre seg selv. Men vi er betrodd de største himmelske hemmeligheter, for vi er ikke lenger slaver, men er blitt venner av Gud, ja barn.
Jesus sier i Matt.13: "Fordi dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes mysterier"
Bibelen er Guds Ord. Bibelen er Åpenbaringshistorie. Bibelen åpenbarer for oss skapelsen, hvordan Gud skaper ved sitt Ord, utvelgelsen av et folk, hvem Gud er, hvem vi mennesker er, hva Himmelen er og hva som skal skje på den ytterste dag. Men å forstå og høre og se hva Gud taler igjennom sitt ord, det er ikke gitt alle, men kun de som har tatt imot Jesus og har fått Den Hellige Ånd i gave.
Mange leser Bibelen og kan lære historiene og lære hva kristen tro er, teoretisk, men samtidig verken forstår man eller hører man hva Gud sier. Vi er ikke i stand til å høre og forstå dette ord uten at Den Hellige Ånd åpenbarer det for oss og betror oss det.
Verden kan ikke se og forstå, men vi, kirken er gitt å forstå det. Paulus sier det mektig i Ef.3: "Jeg ... har fått den nåde å forkynne det gode budskapet om Kristi ufattelige rikdom for folkeslagene og bringe Guds frelsesplan fram i lyset, det mysteriet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt. Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet."
Vi er betrodde og har fått nåde til å fortelle om "Kristi ufattelige rikdom", sier Paulus. Ufattelige rikdom. Det er et ord å stoppe litt opp ved. Kristi ufattelige rikdom. Det er hva Jesus er. Vi kan rett og slett ikke forstå rikdommen han kommer til oss med. Den sprenger alle referanserammer vi måtte forsøke å gi den.
Det Gud gjør gjennom sin Sønn Jesus, har vært en hemmelighet fra evighet, også i Guds rike. Englene har ikke engang visst om dette. "dette som englene trakter etter å skue inn i", sier Peter i sitt brev (1Pet.1) Vi står over englene som Guds barn. Vi er nå betrodd alt hva Gud i sitt råd har bestemt.
Når Jesus sier han kaller oss venner, fordi han har fortalt oss alt han har hørt av sin Far, da er det dybder i det vennskapet han har med oss som går langt utover hva vi på et menneskelig plan kaller vennskap. Det finnes ingen bedre venn enn Jesus, som er mer raus og gir mer av seg selv og sitt, enn han.
Videre sa Jesus: "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare"(v.16).
Dette med utvelgelsen er noe som er utfordrende for oss. Har ikke jeg noe å si, er det ikke jeg som har valgt Jesus og tatt imot ham. Jo, vi har det: Men like lite som et dødt menneske kan gjøre noe, kan vi gjøre noe. "Dere var en gang døde", sier Paulus til menigheten i Efesos (kap.2).
Da Jesus ropte Lasarus ut av graven bidro ikke Lasarus med noe, men det var Jesus som åpnet ørene hans igjen så han hørte han røst og vekket ham fra de døde. Og like radikalt er det at vi kommer til tro på Jesus. Ingen kan se Guds rike uten å være født på ny, sier Jesus til Nikodemus i Joh.3.
Samtidig er Guds ord helt tydelig på at det er vårt ansvar når vi sier nei. Og det er her vi ikke får dette til å gå opp. Det blir det vi kaller et paradoks og det er ikke gitt oss forstå hvorfor noen tar imot og andre ikke. Dette er et stort tema som vi burde ha minst en bibeltime om.
Han har utvalgt oss for at vi skal gå ut og "bære frukt, en frukt som varer." (v. 16).
Det vi gjør i dette livet her på jorda som hans barn, har betydning inn i evigheten. "Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere", sier Jesus.
Gud utvelger oss fordi han vil bruke hver og en av oss. Han har satt oss til å gå ut og bære frukt som varer, sier han. Han både finner deg og meg, han velger deg og meg, og det er han som gjør oss i stand til å vokse og bære frukt. Frukten er ikke noe vi gjør, men det er noe som vokser ut av at vi lever etter og følger hans ord og bud.
Jesus lærer oss ikke en teori og filosofi, men å leve med ham er noe aktivt ved at vi følger hans ord og lever slik han lærer. Jeg har satt dere til å gå ut og bære frukt.
For å bære frukt så trenger vi å gjøre Ordet. Og det betyr ikke å kave rundt og stresse for å finne på noe. Men det er leve slik han veileder oss ved sitt Ord.
Be, sier Jesus. La Ordet har rikelig plass hos dere, sier Paulus. Legg vinn på å gjøre godt, være gjestfrie. Velsign dem som forbanner dere. Be for deres fiender. Bær over med hverandre. Elsk hverandre, avslutter Jesus med. Vi kunne fortsatt å nevne alle de ting Guds Ord lærer oss at vi skal gjøre.
I Joh. 4 sier Jesus noe vi skal legge merke til. Han har pratet med kvinnen ved brønnen i Samaria og hun har dratt tilbake til landsbyen. Disiplene er tilbake og ber Jesus komme å spise da han svarer, "jeg har mat å spise som dere ikke vet om." Disiplene undrer seg over svaret, og Jesus forklarer: "Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning." (Joh. 4,34).
"Min mat er å gjøre hans vilje", sa Jesus. Å gjøre hans ord er mat for oss. Det gir oss næring og det styrker oss når vi gjør det Ordet sier. Og derfor avslutter også Jesus med en befaling og sier: Elsk hverandre. Han taler imperativ, bydeform. Dette skal dere. Hvordan kan han kommandere oss til å elske. Man kan da ikke få til det av seg selv?
Nei, vi kan ikke styre hjertene våre, men vi har en frihet til å elske med våre handlinger, være vennlig også mot dem vi ikke går så godt overens med, ja kanskje ikke liker. Be for dem, tal vel om dem og vær overbærende.
Når vi lever etter Ordet, gir det oss krefter, næring i livet og Åndens frukter vokser. Glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Å leve etter Ordet, gjøre det han sier, det gir frukter i livet vårt.
Jesus er vår venn, sang vi i et barnekor for mange år siden i Drammen. Han er virkelig vår venn. Er vi hans venn? Jesus sa: "Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere." (v. 14). Vi kan vise at vi er hans venn ved å gjøre det han befaler, og hans befaling var: "Elsk hverandre." Og det er ensbetydende med å holde budene, de ti bud. Jesus sier, å elske Herren av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv, er budene i en sum (Matt.22,40).
Det er verdt å bli minnet på, for i dag er kjærligheten i vår tid løsrevet fra den kristne etikk og de Guds bud. Kjærlighet defineres ut i fra følelser, begjær og lyster. Men kjærligheten er ikke følelser, men handling, og Jesus har vist og åpenbart for oss hva kjærligheten er, hva en sann venn er, ved at han gav sitt liv for oss.
Amen
