Den kjente uttalelsen fra Jesus om at Han er sannheten, er svaret på et spørsmål han fikk fra disippelen Tomas. Tomas' spørsmål lød:
«Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus svarte ham: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» (Joh 14:6)
Hvordan skal vi da forstå Jesu påstand – at Han er veien til livet og personifiserer sannheten?
Tomas stiller det viktige spørsmålet om hvem Jesus er. Han kalles iblant ”Tvileren Tomas”, men vi har ingen grunn til å tenke på ham som en undrende grubler. Jeg har alltid syntes at det er et urettferdig tilnavn. Han fremstår i stedet som en rett frem sannhetssøker som ikke gikk med på å tro hva som helst, men som ville vite helt sikkert hva som var sannheten. Og den beste måten å få vite det på, er jo å spørre noen som vet og som man kan stole på.
Og leser vi nøye, fremstiller Johannes ham på den måten, som en redelig sjel som ville vite. Han hadde ikke forstått hvor det hele skulle bære. Hvilke planer hadde Jesus? Han lurer på hvordan Han skal vite veien fremover.
Jesus svarer at det er Han selv som er veien for å forsones med Gud. Det finnes ingen annen vei til Gud enn gjennom Ham.
Det er viktig å huske på dette. Dette er kjernen i den kristne troen slik den har blitt åpenbart for oss. Evangeliet er ikke bare et budskap om at Gud elsker oss eller at det finnes tilgivelse for alt, men at det bare finnes én vei dit.
Jesus er veien til å forsones og forenes med vår Gud og Skaper på nytt, til den tilstanden vi ble skapt for. Den veien er uløselig forbundet med ham selv, som er ”veien, sannheten og livet.” Redningen består i å komme til ham, følge ham, tilhøre ham og tro på ham. Han har ikke bare gitt oss et kart eller en veibeskrivelse å følge.
Det betyr at han er sannheten og livet. ”Sannheten” er sannheten om Gud selv, om Hans mening med våre liv, om synden og frelsen, om det ytterste målet med alt. Han personifiserer den. Det har blitt åpenbart for oss.
”Fra nå av” svarte Jesus Tomas. Det avgjørende øyeblikket hadde kommet, det store og avgjørende, da Kristus skulle vise Guds kjærlighet på en måte som disiplene aldri kunne ha forestilt seg. Han skulle gå opp til Jerusalem og forsone verden med Gud. Vi kan stoppe opp i undring og takknemlighet over det Jesus tilbyr oss, leve i denne forvissningen og tro dette.
Hvordan kan vi vite om noe er sant?
Iblant stilles tro og sannhet opp som motsetninger; eller hva er henholdsvis tro og viten? Vi må begynne der. Hva er forskjellen mellom tro eller viten og det å holde noe for sant? Spørsmålet kan med rette stilles! Den gamle rektoren ved Lunds universitet, Per Eriksson, en bekjennende kristen, måtte tåle mye hån, kritikk og beskyldninger for sin angivelige uvitenskapelighet på grunn av sin tro. Han svarte da: Det er bedre å vite at man tror, enn å tro at man vet!
Men det er et problem knyttet til hvordan vi skal forstå ordet tro. I dagligtale bruker vi jo ofte ordet med betydningen ”jeg antar at” eller ”jeg formoder at”, men for oss ”troende” har det ikke den betydningen – det betyr å være overbevist om at noe som har blitt åpenbart for oss er sant. ”Vi tror på de dødes oppstandelse”, for å ta et eksempel. Men hele tiden spøker den andre betydningen i bakgrunnen. ”Jeg tror at …” Vi antar!
Dosent Folke T. Olofsson forteller at han en gang fikk spørsmålet: ”Hvorfor kaller dere kristne dere for troende? Hvorfor ikke vitende? Dere vet jo gjennom deres tro at Gud finnes!” Hva svarer man på det? Det er jo et usedvanlig godt og treffende poeng.
Men for alle som offentlig fikk seg en smekk på skolen eller i militærtjenesten av en fysikklærer eller sersjant: ”Tror, det gjør man i kirken – her gjelder det å vite!”, så kanskje den knekken henger igjen; ideen om at troen er en dårlig underbygget, uvitende eller ubehjelpelig gjetning sammenlignet med naturvitenskapelige eller våpentekniske harde fakta. Det var det Per Eriksson ble utsatt for, og som stadig gjentas i debatten og propagandaen mot kristen tro og bekjennelse.
Vi lever fortsatt i dønningene av diskusjonen om tro og viten i Sverige, med Ingemar Hedenius på nittenførti- og femtitallet, som skremte mange kristne til taushet i tiår. Troen, den kristne troen, skulle være en privatsak.
Naturligvis fantes det kristne som kunne gi gode grunner for sin tro. Men få kristne bekjennere stilte seg på barrikadene. Samfunnsutviklingen gikk raskt i en sekulariserende retning. Det er nå kjent at det var en bevisst prosess, spesielt fra Socialdemokraterna, men som de andre partiene hektet seg på ett etter ett. Gjennom Stellan Arvidssons skolereformer og inspirert av DDR, ble Sverige endret i bunn og grunn.
Det er en lumsk og forferdelig forenkling å sette tro og viten opp mot hverandre, som om de alltid stod i motsetning til eller utelukket hverandre. En refleksjon over troens og vitenens vesen og vilkår viser at de har mer til felles enn det den forkrøplede svenske livssynsdebatten antyder. Det bygger ikke minst på en ahistorisk forenkling. Det var kirken som oppmuntret vitenskapen og bygget universitetene. Klostervesenet kan aldri undervurderes i denne sammenhengen, og det er all grunn til å minne om dette.
Den fornuftige troen
Den menneskelige fornuften inngår i menneskets skapning som en del av at hun er skapt i Guds bilde, noe dosent Folke T. Olofsson ofte har påpekt.
Fornuften har sin kompetanse, akkurat som den også har sine grenser, og den kompetente fornuften vet hvor disse grensene går. I den kristne troen inngår det som en forutsetning at Gud åpenbarer seg, ikke for irrasjonelle, men for rasjonelle vesener, mennesker skapt i Hans bilde. Å være skapt i Guds bilde innebærer å være utstyrt med en fornuft som kan skille mellom sant og usant.
Den guddommelige åpenbaringen som finnes i den kristne troen, krever ikke en tro på noe som er umulig eller absurd sett i sin sammenheng, eller som krever at mennesket ofrer sin intellektuelle evne og dømmekraft, skriver Olofsson. Den kristne troen motsetter seg en antiintellektuell holdning. Like bestemt avviser den kristne troen en blind fideisme, som svelger alt uten å granske bevis og prøve vitnesbyrd, eller vurdere vitnesbyrdenes og bevisenes troverdighet og sannhetsgehalt.
Troens grunnlag
Det finnes en indre logikk i troen og dens påstander dersom man tar med i beregningen hvem Jesus utgav seg for å være: Guds sønn som hadde kommet i menneskeskikkelse. Særlig tydelig blir dette om man tenker på helbredelsesundrene i Det nye testamente, og i særdeleshet Jesu egen oppstandelse fra de døde i en forvandlet kropp med en tom grav bak seg. Døde står ikke opp i ”vanlige fall”. Døden er definitiv. Døden kan være et gammelt og dødssykt menneskes venn og frigjører, men dypest sett er døden en fiende, og det er nettopp denne fienden Jesus beseirer gjennom sin oppstandelse, slik evangeliene lærer oss.
Oppstandelsen er i den forstand umulig, men den er ikke irrasjonell eller absurd dersom man tar i betraktning hvem Jesus utgav seg for å være. Den er svaret på menneskets mest angstfylte spørsmål, oppfyllelsen av dets innerste lengsel og svaret på dets dypeste behov. Jesu oppstandelse er, sett i den sammenhengen, det mest fornuftige som har skjedd i menneskets historie. Oppstandelsen er en del av den rasjonelle kristne troen dersom man tar i betraktning alt som ble skrevet ned om Jesus.
Den allmenne åpenbaringen
Jesu gjerning var unik, med de gjerningene Han gjorde slik evangeliene forteller oss om. Men det finnes en felles grunnholdning for både troen og vitenskapen, nemlig tilliten til tilværelsens regelmessighet og forutsigbarhet ”i normale fall”. Vi stoler på at jorden bærer oss når vi setter foten ned, og at den gjør det hver gang.
Sansene våre tar inn, og vi erfarer, tolker og bearbeider alt det vi mottar, og vi kan ikke la være å tenke: Hvorfor denne ordenen og regelmessigheten, hvorfor er alt så vakkert, hvorfor kan jeg med mine sanser ta inn alt dette og erfare denne merverdien som ligger i skaperverkets skjønnhet? Dette kalles iblant på teologisk språk for den ”allmenne åpenbaringen”, i motsetning til den ”spesielle åpenbaringen” som er det Gud har åpenbart gjennom sin Sønn og sitt Ord.
Verden finnes og jeg lever, jeg eksisterer! Jeg vet om det uten å vite mer enn en brøkdel om verden. Og jeg står der levende, bevisst i dens midte og vil forstå og vite sannheten.
Verden og tilværelsen har en grunnleggende begripelighet. I denne begripeligheten finnes også overbevisningen om en meningsfullhet; at alle prosesser i den store prosessen er rettet mot et endelig mål, en meningsfull fullbyrdelse og fullendelse.
Her et sted begynner troen: undringen over at noe i det hele tatt finnes, og at jeg kan oppleve det; undringen over at det finnes en orden og en sammenheng; undringen over skaperverkets regelmessighet. Det blir en søken etter sannheten.
Vi har en drift mot å nå høyere, lengre, dypere. Vi vil vite sannheten og hvordan alt henger sammen. På vei mot et stadig mer. Jeg vil gå utover de grensene som er satt for min tilværelse. Jeg vil vite sannheten. Men da er ikke den ”allmenne åpenbaringen” tilstrekkelig.
Hva er da sannhet?
Pontius Pilatus' nesten oppgitte spørsmål til Jesus, ”Hva er sannhet?”, har aldri mistet sin aktualitet. Tvert imot er det i dag mer aktuelt enn det har vært på lenge. Hvordan man håndterer det utgjør et slags veiskille i samtidsteologien, og påvirker hvordan og hva som forkynnes. Det er ikke så lett å besvare som at man bare tror og leser rett frem det som står der. Filosofer til alle tider har alltid diskutert om det i det hele tatt går an å snakke om en sannhet.
Her er et utvalg av såkalte sannhetsteorier:
- Korrespondanseteorien: Det er sant det som samsvarer med det som sies.
- Koherensteorien: Handler om sammenhengende systemer hvor de enkelte setningene/tesene er koherente og ikke motsier hverandre.
- Evidensteorien: Det er sant det som kan vise seg gjennom erfaring.
- Den pragmatiske sannhetsteorien: Mener at det er sant det som viser seg å fungere og være nyttig. Det er ikke uvanlig å knytte krav om ”folkelig samtykke” til teorier om sannheten.
Dette har gitt opphav til konsensusteorien, ifølge hvilken det er sant det man kan bli enige om. I sin mer ekstreme form innebærer dette at sannhet gjøres til noe relativt. «Min Sanning» heter et program på SVT, hvor kjendiser får redegjøre for sine privatliv og sine karrierer. Programtittelen angir at sannheten er subjektiv. Det som er sant for meg, er ikke nødvendigvis sant for deg.
Neste skritt er nihilisme, som avviser alle sannhetskrav. Men sannhetsspørsmålet har også med språkets begrensninger å gjøre. Dersom ordene våre ikke evner å uttrykke hele virkeligheten, blir det ganske meningsløst å snakke om sannhet. Her står en realistisk språk- og virkelighetsoppfatning opp mot en skeptisk, som mener at saken derfor er utilgjengelig. Begrepene våre er bare navn uten egentlig berøring med virkeligheten. Mot dette setter klassisk kristen tro opp synet på Guds ord, som med menneskelige ord og med menneskelig språk åpenbarer sannheten.
Mye samtidsteologi er i sin anvendelse vilkårlig med tanke på hvilke sannheter den hevder. Beslutninger sprunget ut av en demokratisk prosess anses å kunne uttrykke en ny sannhet, i alle fall frem til en ny beslutning er fattet.
Når tradisjonelle kristne utsagn og trosartikler relativiseres, for eksempel jomfrufødselen, pleier man å fremholde at det religiøse språket er annerledes eller har en annen funksjon. Det er en bedragersk oppfatning. Mener man at troens verden er en annen enn den alle mennesker lever i, trenger man å friske opp sin inkarnasjonsteologi.
Uansett sammenheng, kirkelig eller annen, bæres visse utsagn frem av et poetisk eller rent ut musikalsk språk. Andre utsagn etterstreber eksakthet, det vil si at de tar utgangspunkt i prinsippet om at alle påstander for å være meningsfulle må kunne slås fast som enten sanne eller falske. Bibelens tekster er et godt eksempel på dette mangfoldet. Noen tekster er historiske, andre poetiske, mens noen så nøyaktig som mulig søker å definere og tydeliggjøre. Feilen man gjør, er at man for eksempel ikke snakker om det Jesus gjorde og sa som fakta, men om ”fortellingene om Jesus” eller bare Jesus-fortellingen… På den måten forsøker man å omgå Jesu sannhetskrav.
Trosbekjennelsene etterstreber eksakthet. De ble til i konfliktsituasjoner der avgjørende sannheter sto på spill. Påstår man at trosbekjennelsene er relative eller poetiske og skal forstås på den måten, er man ikke bare uvitende. Man farer beviselig med usannhet. Konsekvensen av dette blir at det ikke er mulig å skille kristen tro fra annen tro.
Da er det grunn til å fremholde distinksjonen mellom fides qua, det å tro, og fides quae, det jeg tror på, som det kalles på teologisk språk. Det gjelder å være oppmerksom på dette. Trosartikler kan omfatte hva som helst: tro på reinkarnasjon; tro på visse rasers overlegenhet, for å ta noen flagrante eksempler.
All tro og åndelighet må kvalifiseres for å uttrykke kristendommens fides quae. Eller for å være tydelig: det eksisterer ingen kristen tro ved siden av det kristne dogmet.
Samtidig som søken etter sannhet er felles for alle mennesker, er det åpenbart at alle sannhetsteorier ikke kan appliseres på teologien. Den kan for eksempel ikke uttrykkes i matematiske setninger. I realiteten er den kristne troens sannhetskrav større. Sannhetskravene i kristen tro hviler på og tar utgangspunkt i at den historiske Jesus er den preeksistente Sønnen, født i tiden av Maria, død, oppstanden og himmelfaren. Kravene begrenses ikke til sannheten om enkelte naturlover, men er et helhetsutsagn om universet, om Gud, om livets og skaperverkets mål og mening. Disse kravene henger uløselig sammen med kristologien.
Det må være kirkens – og alle embetsbæreres – utgangspunkt at Jesus Kristus, den usynlige Guds bilde, er den Han sier Han er: veien, sannheten og livet.
Inkarnasjonen innebærer at Sannheten ble menneske.
Dette betyr at all sannhet, slik den menneskelig sett kan erfares, relaterer seg til ham. Derfor finnes det sannhet også utenfor kirken, i andre religioner, men til syvende og sist er sannheten helt avhengig av Kristus som inkarnert, nærværende selv om Han er skjult. Å ikke kunne anerkjenne Kristus som Sannheten, eller å mene at Han er én sannhet blant andre, eller ikke engang det, er å rive bort selve grunnlaget for den kristne troen.
Kristen tro bærer tydelige og omfattende krav. Disse henger sammen med Jesu egne krav. Uten å hevde disse, faller kristen tro sammen til mer eller mindre sofistikerte meningsfragmenter, tolkninger og døgnfluer.
Den kristne troen er ikke adskilt fra tilværelsen for øvrig. Den har ingen egne regler, intet eget språk. Når den uttaler seg om skaperverket og menneskets situasjon og behov, er kravene universelle. Det skjer i en trygg forvissning om at all sannhet, vitenskapelig og religiøs, er en og den samme og relaterer seg til ham som er Sannheten.
Hvordan runder man av en artikkel om sannheten?
Bo Giertz fikk en gang spørsmålet av Henrik Linjer om han hadde tenkt på om det kanskje ikke finnes noen Gud eller evighet, eller med andre ord, at det han hadde bygd sitt liv på ikke var sant, men bare en innbilning. Han svarte at han naturligvis hadde tenkt på dette. Det som da smertet ham, var at da ville han aldri få vite det…
Jeg mener å huske at han ved en annen anledning fikk samme spørsmål og svarte det samme, med tillegget at han ikke angret et eneste sekund på at han hadde fått leve med den troen han hadde vokst inn i og som hadde blitt hans; det Bibelen snakker om, at vi har en barmhjertig Gud og Far, og en Frelser som utfordret ham med påstanden om ”å være veien, sannheten og livet.”
