Gjennom tre artikler har vi vært innom de ulike aktørene som bidrar til samtalen i Jobs bok. Vi har sett på Jobs problem, de tre vennenes forsøk på å løse problemet og til sist har vi også møtt en fjerde venn, Elihu, og hans forsøk på å føre samtalen et steg videre. I stor grad lykkes han med det, selv om han langt fra kommer i mål. Det som må til for å få en løsning, er Guds åpenbaring.
Det kan minne oss om noe viktig, nemlig det lutherske prinsippet om Skriften alene. Vi tror at Bibelen er en bok der Gud kommer til oss og åpenbarer seg. Og nettopp behovet for at Gud kommer til oss utenfra, er også et viktig poeng i Jobs bok. Det er først når Gud kommer at Job får det han behøver og slår seg til ro.
Guds svar
Når Gud omsider svarer Job, gjør han det ved å skrape alle tidligere forsøk på å lage et system. Særlig de tre vennene til Job, Elifas, Bildad og Sofar, har presentert et system der Guds rolle er å administrere straff og belønning til mennesker, alt etter hvordan de har levd livet. For Job har dette systemet kollapset og han har mistet troen på at Gud er rettferdig. Elihu prøver å modifisere systemet og tilfører noen momenter som gjør det litt mer nyansert. Men er det likevel noe Guds svar til Job lærer oss, så er det at Gud ikke kan reduseres til et system.
Guds svar kommer i to omganger, gjennom to taler med hver sin distinkte innledning (38:1 og 40:1). Begge gangene innledes talene ved at Gud utfordrer Job til en real mannjevning.
Spenn beltet om livet som en mann, så vil jeg spørre deg, og du skal svare. (38:1; 40:2)
Guds første tale
Og Gud holder ikke akkurat tilbake. Spørsmålene han stiller Job i sin første tale er ganske kraftig kost:
- Vet Job hvordan man lager en jordklode (38:4-7)?
- Vet Job hvordan man kontrollerer havet (38:8-11)?
- Vet Job hvordan man kontrollerer lys og mørke (38:12-15)?
- Kjenner Job til jordens skjulte steder (38:16-21)?
- Vet Job hvordan man kontrollerer været (38:22-30; 34-38)?
- Kan Job kontrollere stjernene og naturlovene (38:31-33)?
- Vet Job hvordan man skal ta seg av dyrene (38:36; 39:1-33)?
Gud begynner med ting som er fullstendig på bortebane for Job, og han blir naturligvis svar skyldig. Men til slutt beveger Gud seg inn i dyreverden – og vi skal huske at Job eide tusenvis av dyr. Men Gud viser likevel klart at hans kunnskap og visdom langt overgår alt Job kan forestille seg.
Job blir stående svar skyldig etter dette. Vi sitter igjen med en følelse av at Gud bare ydmyker Job. Han gir ikke noe svar, han bare blåser Job av banen. Det kan ved første øyekast oppleves som et maktovergrep. Når det er sagt, er jeg overbevist om at Guds svar er mer enn som så. Han har noe han vil formidle. Vi kan ta med oss to av tekstene:
25 Hvem laget løp for styrtregnet, vei for torden og brak, 26 så det regnet over land der ingen bor, i ørkenen hvor det ikke er mennesker? (Job 38:25-26)
Poenget her er ikke bare at Gud kontrollerer været, det er også et poeng at Gud gjør noe så uhørt som å la det regne i ørkenen. Gud sløser med vann – noe som er temmelig uhørt i en kultur med mye tørke. Budskapet er at verden ikke er så enkel som skjemaet om straff og belønning. Gud lar det nemlig regne over både rettferdige og urettferdige.
Videre skal vi merke oss omtalen av strutsen (39:16-21):
Strutsen flakser lystig med vingene, men kan ikke fly som stork og falk. Strutsen går fra eggene sine på marken, lar dem varmes i sanden. Den glemmer at en fot kan knuse dem, at villdyrene kan tråkke dem i stykker. Den er hard mot ungene, som om de ikke var dens egne, frykter ikke at dens strev skal være til ingen nytte. For Gud nektet den visdom, ga den ingen forstand. Men når den flakser opp i været, skratter den av hest og rytter. (39:16-21)
Av en eller annen grunn har Gud skapt strutsen klossete og glemsk. Det finnes altså ting i skaperverket vi ikke kan forstå. Men Gud vet om det, selv om han ikke forklarer hvorfor det er slik.
Det er med andre ord ting i livet som er skjult for oss. Dette sammenfaller med hovedbudskapet i Jobs bok. Gud demonstrerer her sin totale kontroll og samtidig understreker han at han er klar over det uforklarlige, men han har ingen intensjoner om å fortelle oss alle sine hemmeligheter.
Guds andre tale
I sin andre tale utfordrer Gud Job ved å trekke fram to helt spesielle dyr, Behemot og Leviatan. Vi vet ikke helt hva slags dyr det dreier seg om. Mange har pekt på flodhesten og krokodillen, men det er for mange ting som ikke passer inn i det mønsteret. Så vi må nok se større på det. Antakeligvis er det mer riktig å se på disse to dyrene som bilder på de kreftene i universet som står Gud imot – de djevelske kreftene.
Behemot: Teksten bruker ikke så mye plass på henne (40:10-19), men nok til at vi forstår at det dreier seg om et dyr langt utenfor vår kontroll. Hun har krefter vi bare kan drømme om. Samtidig er hun fullstendig underlagt Gud, fordi "Jeg skapte både henne og deg" (40:10).
Leviatan: Teksten bruker mye plass på Leviatan (40:20-41:25). Leviatan overgår alle ting. Det er ingen som kan stå seg mot ham. Og både i Bibelen og i kulturene rundt Israel er Leviatan et uttrykk for krefter som representerer kaos og uorden – altså det som står Gud imot. Guds fiende. Hvordan forholder så Gud seg til Leviatan?
Kan du dra Leviatan opp med krok og holde tungen nede med bånd? Kan du sette sivreip i nesen på den og stikke en krok gjennom kjevene? Vil han da trygle deg om nåde eller tale blidt til deg? Slutter han pakt med deg så du kan ta ham som slave for alltid? Kan du leke med ham som med en fugl, leie ham i bånd til småjentene dine? (40:20-24)
Gud har total kontroll over Leviatan. Han kan ikke bevege seg en millimeter hvis ikke Gud tillater det. Det samme har vi sett fra starten av Jobs bok. Satan har ikke noe som helst makt utover det Gud tillater.
Guds svar på en formel er altså:
- Gud har kontroll over hele skaperverket og alle ting.
- Guds kontroll gjelder også i møte med det vonde.
Samtidig, Gud sier ingenting om hvorfor han tillater det onde. Vi lærer gjennom Jobs bok at vi må avvise en årsak-virkning-tenkning. Men utover det får vi dessverre aldri et helt fullstendig svar på det vanskelige spørsmålet om hvorfor Gud tillater at lidelse og ondskap herjer med oss.
Oppsummering
Det vi altså sitter igjen med er at Gud ikke kan rommes i et trangt system. Gud er større enn våre kategorier og forklaringsmodeller. Han lar det regne over rettferdige og urettferdige og han vet at verden er hard. Men selv det ondes ypperste representant, Leviatan, er ikke mer enn et kjæledyr Gud kan gå søndagstur med.
Jobs endelige respons blir derfor vår respons. Job erkjenner nemlig at det finnes en grense vi dødelige ikke kan overskride. Gud er alltid større. I vår lutherske tradisjon snakker vi derfor om Guds skjulthet. Det er noe som er i mørke, noe vi aldri kan gripe.
2 Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det. 3 Hvem skjuler din plan med uforstand? For jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det. 4 Så hør på det jeg nå sier: Jeg vil spørre deg, så kan du lære meg. 5 Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne. 6 Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske. (Job 42:2-6)
Det viktige for Job er at den skjulte Gud har åpenbart seg for ham. Gud har omsider kommet ham i møte. Gud har ikke gitt ham alle svar, men har likevel vist Job sin storhet og kontroll. Og på den bakgrunn har Job funnet hvile.
Denne teksten ble først publisert i november 2015.
