Det er vanlig å gi sine barn bibelske navn, etter store bibelske forbilder. Derfor er det rart at disse tre navnene ikke blir brukt. Dette er tre av de viktigste kvinnene i hele Israels historie. Det hadde ikke vært noe gudsfolk uten dem. Deres mot og deres gudsfrykt er uten sidestykke.
Du som leser i Bibelen vet godt hvem de er, selv om deres navn er ukjente.
Sjifra og Pua var unge jødiske kvinner som jobbet som jordmødre blant sitt folk under slaveriet i Egypt. Du leser om dem i 2 Mos 1. Navnet Sjifra betyr «Lysstyrke» og navnet Pua betyr «Fantastisk». Disse to kvinnene viste en fantastisk lysstyrke i en mørk tid.
Faraoen i Egypt hadde beordret dem å drepe alle nyfødte israelske guttebarn. Det var dødsstraff å ikke adlyde. De adlød ikke, selv ikke da deres ulydighet ble avslørt. De var troende og gudfryktige. De er store forbilder i det å adlyde Gud mer enn mennesker (Apg 5:29). Derfor gjorde Gud vel mot dem, og velsignet dem med mange etterkommere.
Gudsfrykt er et synonym for å tro. De elsket Gud høyere en alt, og var redd for å miste fellesskapet med Ham.
Sjifra og Pua reddet ikke bare veldig mange liv, de reddet også han som senere skulle redde dem: Moses. De reddet dermed hele sitt folk.
Farao, derimot, gav seg ikke så lett. Han gav ordre til hele det egyptiske folk om å drepe alle nyfødte israelske barn. Vi regner med at mange tok del i oppgaven, men vi vet ikke hvor lenge og hvor mange gutter som ble drept.
På denne tiden fikk Amram og Jokebed en sønn. Jordmødrene hadde ikke drept gutten, og foreldrene gjemte ham unna for egypterfolket som lette etter slike. Gutten het Moses. Du leser om dem i 2 Mos 2 og utover.
Amram var barnebarn av Levi, Jakobs sønn. Jokebed var datter av Levi (4 Mos 26:58-59; 2 Mos 6:20). Amram giftet seg altså med sin tante, men var kanskje likevel eldst av dem. En funfact er at Moses var samtidig barnebarn og oldebarn til Levi. Han var samtidig tipp-tipp-oldebarn og tipp-tipp-tipp-oldebarn til Abraham.
De var et gudfryktig og fromt ektepar. Navnet Amram betyr «Opphøyet folk». Navnet Jokebed betyr «Gud er ære». En fin match! De er nevnt blant de store troshelter i Hebr 11:23.
Det var deres tro som gjorde at de gjemte gutten. Det betyr også at det var med fare for sitt eget liv. I troen så de at det var så fagert et barn. Det henviser ikke til utseendet, men til noe de visste om gutten. De må ha fått åpenbart på forhånd Moses sin frelsesgjerning, slik Josef og Maria fikk det angående Jesus. På samme måte: Slik Gud gav Josef og Maria beskjed om å flykte til Egypt med Jesusbarnet, slik må Amram og Jokebed ha fått en beskjed fra Gud om hva de skulle gjøre.
Å legge babyen i en kiste… og legge den i sivet ved Nilen… der det er krokodiller… og i nærheten av Faraos datter… som hadde fått ordre om å drepe alle jødegutter… er IKKE en god plan… som ingen mor ville funnet på… fordi det er den sikre død… med mindre det er Guds plan de lydig utfører.
Faraos datter fant gutten, lot han vokse opp hos Jokebed, sin mor, og lot ham sidenbli prins i Egypt. Jokebed fikk til og med lønn for å gjøre det, noe en slave aldri ellers fikk. Bare Gud kan gjøre det på den måten.
Det var Faraos datter som gav ham navnet Moses.
Vi vet ikke hvor gammel Moses var da han flyttet inn på slottet. Men Amram og Jokebed hadde brukt tiden godt. Midt i den hardeste slavetiden hadde de et foreldrekall og gav Moses en fantastisk gudfryktig oppdragelse.
Når vi leser om Moses i vår Bibel, ser vi hva han må ha fått med seg fra sine foreldre. I Apg 7:23-25 leser vi at Moses var førti år da han hjalp en israeler fra å bli mishandlet, og at Moses da håpet på at israelsfolket skulle forstå at Gud ville frelse dem gjennom Moses. Allerede så tidlig visste han om sitt livskall. Det var ikke på slottet han fikk lære om dette. Det var mest sannsynlig av sine foreldre.
I Hebr 11 leser vi om hva Moses valgte som voksen, men som han må ha blitt opplært i som barn. Han hadde lært om Den usynlige (Gud), om Kristi vanære, om lønnen i Himmelen, om Guds folk, om at Israels folk var hans brødre, om syndens kortvarige og farlige nytelse, om utholdenhet, om å frykte Gud mer en mennesker, om å hjelpe dem som lider urett, om sitt livskall til å redde folket ut av Egypt.
Bak folkets frelse og eksistens stod altså et par gudfryktige foreldre som tok sitt foreldrekall på alvor. Det hadde ikke eksistert noe Israelsfolk uten Amram og Jokebed. Det hadde ikke blitt noen utvandring til det lovede land uten dem. Jesus hadde ikke hatt et gudsfolk å bli født inn i.
Mange år senere skriver Paulus til Timoteus om hvordan man fra barndommen av blir opplært og overbevist ut fra Guds Ord (2 Tim 3:14-17). Det er viktigere enn vi aner.
Dere som er foreldre… dere som driver barnelag… dere som er lærere: Det Gud kaller ditt barn til å gjøre i fremtiden, det er samtidig Guds kall til deg å legge grunnlaget for nå.
De som formidler Guds Ord til barn, er blant de største troshelter i Guds rike!
