Har du noen gang følt deg som en ”vinglepetter”?
Gjennom evangeliefortellingene er det knapt noen av Jesu disipler vi kommer så tett på som Peter. Vi følger ham på vandringen sammen med Jesus, der han ofte er til stede når noe skjer, og tar ordet når noe skal sies. Ofte er handlingskraft og iver hakket større enn selvinnsikt, klokskap og erfaring kanskje burde tilsi.
I tillegg blir Peters egen personlighet blottlagt. Selv om han fremstår som engasjert, initiativrik og handlingskraftig, er slett ikke alt like vakker, helstøpt og klippefast hos ham. Han er følelsesmennesket blant disiplene. Høyt oppe, og lavt nede. Lar seg begeistre og rive med, men oppleves samtidig ustadig og skiftende. Han er den som lover høyt før de andre:
Da sa Peter: “Om så alle vender seg bort fra deg — jeg gjør det ikke!”… …Men Peter forsikret: “Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg!” Det samme sa de alle. Mark 14,29 og 31
Like etter, i Getsemane, snorksov han sammen med de andre selv om Jesus bad dem våke. Vi kjenner historien videre. Om han som snudde ryggen til sitt store løfte, sviktet og fornektet.
71 Da han gikk ut i porthvelvingen, fikk en annen jente øye på ham og sa til dem som sto der: “Han der var med Jesus fra Nasaret.” 72 Peter nektet på ny og sverget på det: “Jeg kjenner ikke den mannen!” 73 Litt etter kom de som sto der, bort til Peter og sa: “Visst er du en av dem, du også! Dialekten røper deg.” 74 Da ga han seg til å banne og sverge: “Jeg kjenner ikke denne mannen.” I det samme gol hanen. Matt 26,71-74
Utenom Jesus selv, forteller evangeliene bare om en av disiplene som gråt. Det er Peter. Bitter, utrøstelig hulkegråt fra et knust menneske. Fra en som sviktet da det gjaldt som aller mest. Enda han på forhånd visste at han stod i fare for å svikte. Enda han hadde lovet at dette ikke skulle skje. Matt 26,75
Kan du speile deg og kjenne deg selv igjen i personen Peter, eller er du mer til å stole på i møte med fristelse, synd og svikt enn han var?
Når følelsene bestemmer
En mann med kristen bekjennelse ble for en tid siden konfrontert av noen kolleger for sin nokså utsvevende livsstil både når det gjaldt alkohol og kvinner. I stedet for å ta innover seg irettesettelsene, forsvarte han seg frimodig. Han erklærte; "Bibelen er ikke rettesnor for meg, hverken i tro eller liv."
Ja, men hva har du da til å fortelle deg hva som er rett eller galt, ble han spurt. Det var da han slo seg stolt på brystet med høyre hånd og delte med de andre hva som var hans rettesnor. ""Her inne", sa han. "Her inne får jeg vite hva som er rett og galt. Og det som jeg føler er rett og godt for meg, ER rett!"
Gjennom et slikt svar kjenner vi på pulsslaget i vår samtid. Det kalles for "post-modernisme." Ett av kjennetegnene på vår tid er at mange avviser tanken på at noe kan være absolutt sant og rett. Bibelen blir ikke oppfattet som Guds gode vilje som vi er bundet til, og den ene og absolutte rettesnor. Sannheten som vi skal følge i tro og liv.
Vi fortsetter likevel å lete etter lys og veiledning. Når Bibelen kommer i bakgrunnen, lytter vi til andre stemmer. Mange lar da sine egne erfaringer, opplevelser og følelser få siste og avgjørende ordet. Det er dem vi velger å lytte til.
”Stemmen”
"Her inne”, sa mannen som forsvarte sine meninger og handlinger. Den stemmen pekte ut en vei som tydelig var en annen kurs enn den de bibelske bud og formaninger peker ut.
Opplevelse og erfaringer har siste ordet, og er i dag det som mange søker etter, også i kristentroen og menighetslivet.
Vi møter mye undervisning på hvordan vi skal legge til rette for de "sterke erfaringer" og opplevelser av "Nærvær" og "Kraft". Grep som skal fremkalle den rette "utøselse" eller "manifestasjon". Gjennom å føle "Nærværet" ved stemningsfull og drivende lovsang, i innovervendt "bløtlegging" og "meditasjon", ved kroppslige erfaring av "rystninger" og "skjelvinger" eller ved berøring av en "salvet" og "gudinnåndet" pastor, apostel eller profet.
Hele tiden på jakt etter "Stemmen". De indre gjennomrystende åpenbaringer ved tanke-bilder, overnaturlige stemmer og "profet-ord". Det er Gud! Vi har det hele med oss, på innsiden av oss selv, og gjennom våre egne erfaringer og følelser. Gud! Det vi leter etter, lytter til og som styrer oss!
Nærmere den postmoderne tidsalder enn dette kommer du neppe, der en søker innover i seg selv etter veiledning og svar.
Fra Simon til ”Kefas” – ”klippen” ?
Vi har tegnet noen streker av Simon Peter som det ustadige og svingende følelsesmennesket han var. Likevel var det nettopp han menneskekjenneren Jesus gav nytt navn da de møttes første gang. Han fikk navnet Kefas – "klippen" – Peter.
Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: “Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas” — det er det samme som Peter. Joh 1,42
Tok Jesus feil denne gangen?
Disippelen Peter hadde nok en vei å gå, men gjennom sine dype nederlag lærte han noe umistelig. Luk 22,31-32. De sterke følelser og flammende indre forsett kom helt til kort i møte med selve livet. All hans handlingskraft og spontane begeistring kunne ikke stå seg da fristelsen og prøvelsen kom. Fordi de var bygget på ham selv. Innovervendt og tuftet på selvets eget initiativ og øyeblikkets begeistring.
Det var først da Peter vendte seg utover og bort fra seg selv han fant noe som virkelig var stabilt og holdbart. Noe som var klippefast. Vi møter det da Peter på Jesu spørsmål frimodig bekjenner,
“Du er Messias, den levende Guds Sønn.” Matt 16,16
Det er her Jesus gjentar ordene om Klippen – "Kefas"- til ham som litt senere skulle fornekte.
Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Matt 16,18
”Et sikkert fundament…”
Peter kom etter sitt fall aldri senere til å fremheve seg selv, – sin utrustning, kall eller tjeneste. I det som har blitt kalt Peters eksamen, var det bare ett spørsmål Jesus gjentok tre ganger:
”Peter, elsker du meg?” Joh. 21,15-17
Jesu spørsmål skaper sterke følelser. Peter "ble bedrøvet" da Jesus spurte slik, men det kaotiske følelseslivet får ikke siste ordet. Han legger alle kort på bordet og bekjenner et "du vet alt, Herre". Samtidig klamrer han seg til en annen, som er stabil, helstøpt, trofast og til å stole på i alle ting. Som han ikke klarer seg uten.
”Du vet at jeg har deg kjær, Jesus.”
Er det rart at Peter er så glad i, og løfter så høyt profetiene om Jesus Kristus som ”den levende steinen”, ”hjørnesteinen” og ”klippen”?
Han som han kunne stå og bygge på under alle forhold, enda da han sviktet og falt som aller dypest. Han som er blitt så umistelig, dyrebar og urokkelig.
Vi går nå til slutt tilbake til Peters brev, som han skrev mot slutten av sitt liv som apostel for Herren.
4 Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, 5 og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus. 6 For det heter i Skriften: Se, på Sion legger jeg en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. 1 Pet 2,4-6
Følelsesmennesket Peter siterer profetien fra både Jesaja 28 og Salme 118 når han skriver om det sikre og stabile fundamentet han har funnet.
Derfor, så sier Herren Gud: Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en stein som er utprøvd, en kostbar hjørnestein, et sikkert fundament. Den som tror, har ingen hast. Jes 28,16
22 Jeg priser deg fordi du svarte meg, du ble min frelse. 22 Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. 23 Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. 24 Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den! Sal 118,21-24
"Et sikkert fundament…"
Det skapte jubel og glede i et mykt mannshjerte til han som fikk tilnavnet "Kefas" – "klippen" fordi han hadde funnet en klippe og hjørnestein å stå på – "Klippen Kristus"!
I tidligere artikler har vi latt Peter få møte flere forhold som preger vår tid.
I møte med materialismen i “Gull verdt – materialisme og “levende stein”, og med humanismen i “Selvtenkt & veltenkt – humanisme og kristentro”
