Det er ikke mange mennesker i vår Bibel som det står et påbud om at det skal fortelles om.
Men det sier Jesus at vi skal om denne kvinnen. Overalt i hele verden der evangeliet forkynnes, skal vi minnes det hun gjorde.
Det skal vi gjøre nå.
Dette var en kvinne som Jesus verdsatte meget høyt. Men som så ofte før, så vet vi ikke annet om henne enn det hun gjorde mot Jesus denne dagen.
Du kan lese om henne i Matteus 26:1-13 og Markus 14:1-9.
Hun salvet Jesu hode med meget dyr nardussalve.
Jesus hadde blitt salvet to ganger før.
Først i Galilea, i fariseerens Simon sitt hus. Da hadde Jesu føtter blitt salvet av kvinnen som var så takknemlig for Jesu tilgivelse (Luk 7:36-50).
Den andre gangen var det Maria, søster til Marta og Lasarus, som gjorde det. Det skjedde lørdagen før palmesøndag i Betania. Her ble Jesu føtter salvet, men ikke med all salven, for den ble gjemt til Jesu gravferdsdag (Joh 12:1-11).
Den tredje salvingen skjedde bare fire dager etter den andre, på onsdagen i påskeuken. Det var to dager til påsken startet, og dagen før skjærtorsdag og de påfølgende hendelser med arrestasjon, forhør, korsfestelse og oppstandelse. Da var Jesus gjest i Simon den spedalskes hus i Betania. Vi regner med at dette er en som Jesus hadde helbredet, siden de var i hans hus.
Kvinnen kan ha vært en av Jesu disipler som reiste rundt med Han. Hun kan ha vært blant de tilreisende til høytiden. Men mest sannsynlig: at hun bodde i Betania, siden hun hadde med seg en krukke med meget dyr salve.
Hun kom da de lå til bords for å spise. Da helte hun all salven ut over Jesu hode. Det virker ikke som hun spurte Jesus om lov, for da hadde disiplene sikkert ikke kjeftet på henne. Men det gjorde de. For det første må det jo ha blitt en del søl. Men det er ikke det de kjefter for. De reagerer på sløsingen. Det var dyr salve, nesten verd en årslønn. Den kunne vært solgt og hjulpet mange fattige.
Denne kritikken hadde de adoptert fra Judas Iskariot. Da Maria salvet Jesu føtter fire dager tidligere, brukte han dette argumentet. Han tenkte ikke på de fattige, kan vi lese, men på sin egen berikelse. Nå opplevde de enda en sløsing, og disiplene, som helt sikkert tenkte ærlig på de fattige, ble sinte. De kjeftet på kvinnen.
Denne andre sløsingen ble for mye for Judas Iskariot. Da Jesus forsvarte kvinnens sløsing, da reiste han seg og gikk til yppersteprestene. Han hadde mistet mye fortjeneste de siste dagene, og nå ville han ha noe tilbake. De betalte han tredve sølvpenger, og fra da av søkte Judas etter en anledning til å forråde Jesus. Slik det er så lett å gjøre for mange av Jesu disipler i dag også, hvis Jesus hindrer dem fra noe de mener de har rett på.
Judas lot harmen gå ut over Jesus. De andre disiplene nøyde seg med å kjefte opp sin søster i troen. Jesus, derimot, tar henne kraftig i forsvar. Dette skal vi nå lære noe viktig av:
Disiplene spurte hva denne sløsingen skulle tjene til, når det kunne vært brukt så mye bedre. Vi har også så lett for å kritisere dem som sløser med penger i Guds rike i dag. Eller om noen gjør noe annet som vi ikke helt liker, og som burde vært gjort på en bedre måte.
Selvsagt skal vi prøve å gjøre ting best mulig. Det er sant.
Men vi skal være forsiktige med hvordan vi møter og behandler dem vi mente gjorde feil.
Jesus sier tre ting:
For det første: Ikke gjør det vanskelig for den andre når du mener det er noe kritikkverdig. Ja, vi skal formane og hjelpe til rette, men Åndens frukt tilskynder oss til mildhet, overbærenhet, tålmodighet og kjærlighet (Gal 5:22-23). Ikke sinne og kjeft.
For det andre: Hun gjorde en god gjerning mot Jesus. Det er et motiv som skal verdsettes! Selvsagt gjøres mye i Guds rike ut fra kjødelige motiv, og det må dempes og hindres. Men å gjøre godt mot Jesus skal aldri ses ned på!
For det tredje: Guds rike skal ikke styres etter hva som lønner seg økonomisk. Kanskje skal tjenersinnet, hjertenøden og kallet til noe spesielt få gå foran de økonomiske vurderingene. For Guds rike går ikke fram på grunn av best fordeling av penger, men av brennende hjerter og kjærlighet til Jesus. Slike ting må ikke forhindres på grunn av økonomisk gjerrighet, for da hindrer man Guds rike.
Kvinnen hadde tydelig forstått noe som disiplene ikke hadde forstått. Nemlig at Jesus nå gikk død og begravelse i møte. Hun må ha forstått budskapet om soning for verdens synd og om oppstandelse og seier over døden. Derfor kunne hun ikke vente til Han var død. Da ville det være så vanskelig og så liten tid. Hun måtte salve Han nå.
Dette var en kjærlighetshandling. En handling som kom ut av den største takknemlighet.
Det er DET som er den gode gjerning mot Jesus. Ikke å bli salvet, men at et menneske gjør noe for Han av pur glede, kjærlighet og takknemlighet for frelsen.
Dette gjorde kvinnen. Ikke disiplene, og slett ikke Judas. Og hun står for oss som et stort forbilde i tro, sinnelag og mot til å gjøre godt mot Jesus.
Og Jesus sier at overalt i hele verden der evangeliet forkynnes, skal det hun gjorde fortelles til minne om henne.
Vær klar over at det gode du gjør for Jesus, kan føre til at noen kjefter på deg og til og med forlater Jesus. Det skal ikke hindre deg i å gjøre det.
Ser du noen som gjør noe godt for Jesus, så takk dem og forsvar dem.
Og ikke la oss være som disiplene som ble sinte og kjeftet, og slett ikke som Judas som forrådet Jesus på grunn av tapte penger.
